Bokelskere.no

I tråden "når en diskusjon begynner å blomstre...." har spørsmålet om hvorfor vi leser kommet opp. Her finnes det vel like mange svar som lesere, men hvorfor leser nettopp du?

Jeg leser fordi jeg er nysgjerrig ... og fordi det ikke er mulig å gjøre alt selv. Mange bøker kan utgjøre quintessensen av et helt livsverk. Det ville ikke vært mulig å få samme kunnskapen uten bøker. For å si det med et sitat av (for meg) ukjent opphav: "standing on the shoulders of giants"!

Jeg leser for å tilfredsstille mitt ego. Neida, spøk til side og frem med klisjéene: det er nok heller noe slikt som å ta med mitt ego på en liten tur, om det så er en tur i en gammel grå kassabil, en tur som går utenfor meg selv og som til slutt likevel ender opp tilbake i meg selv. Men et mer ærlig svar er kanskje: Hvorfor spiser jeg sjokolade? Fordi det er godt. Hvorfor leser jeg? Fordi det er bedre.

Fordi jeg vil ha andre synsvinkler på verden, fordi jeg vil lære og forstå, og fordi jeg elsker ord.

Og fordi jeg må jo gjøre noe mens de rundt meg sitter og ser på tv... Jeg er så lei av tv.

Jeg kasta meg over denne tråden med en gang den kom - jeg likte spørsmålet veldig godt. Det har også vært spennende å følg emed på de forskjellige svarene som har kommet - det har naturlig nok vært mange innfallsvinkler til lesing. Det har også fått meg selv til å reflektere rundt hvorfor jeg leser. Noe fullgodt svar har jeg ikke funnet. Jeg har minner fra da mine eldre søstre lærte å lese og jeg satt på andre siden av bordet og slukte det som ble lest (og ja, jeg er god på å lese opp ned;-). Jeg knakk lesekoden med Den stygge andungen og siden den dagen har jeg lest og lest.

Noe av det som virkelig appellerer til meg er flukten - det er så deilig å flykte inn i en annen verden - enten det er til andre land, andre tider, andre samfunn, andre kulturer - bare det å lukke meg inn i et annet univers er like fantastisk hver gang. Det er ikke alltid hyggelig eller enkelt eller tunglest eller lettlest - jeg elsker å dykke inn i tung materie á la Dante og Ulysses til page-turnere av den lette sorten som True Blood-serien. Jeg tror nok virkelighetsflukten, den enkle måten å flytte meg rundt i verden og historien er noe av det som fenger meg. Jeg har lært mye historie og kulturhistorie gjennom skjønnlitteratur - og det har nok bidratt til at interessen for fag og fagbøker har vokst. Det gir meg også flere knagger å henge fag på - når jeg har lest om det i skjønnlitteraturen, er det noe jeg kan kjenne igjen når jeg leser en del faglitteratur.

Jeg var så heldig å vokse opp i et hjem der bøker hadde en selvfølgelig plass - mamma var medlem av flere boklubber. Hun hadde ikke så lett for å uttrykke følelser og innimellom ba hun meg om å lese en bok - for å fortelle meg noe. Disse bøkene er selvsagt svært verdifulle for meg i dag - ikke fordi alt var like hyggelig, men viktig for å forstå henne.

Jeg har nok ikke lyktes i å få mine gutter til å bli like store lesehester - dessverre, men jeg trøster meg med at min far først begynte å lese da han var rundt 70 år og at det ga ham mye glede de siste årene av hans liv. Så det er aldri for seint å oppdage litteraturen.

Jeg har vokst opp med bøker, underlige bøker, ikke alle jeg forstod, men likevel kasta jeg meg over de hemmelighetene jeg ante var der. Noen svarte til forventningene, og noen leter jeg fortsatt etter meningene med. Uansett, det har gitt meg et driv til å gjenoppdage mysteriet, og tror vel egentlig at det er en del av meningen med livet for meg- nettopp det å lese..

Meningen med livet, ja. Når man først har løst lesekoden, så åpner det seg uendelige og fantastiske muligheter i bøkenes verden. Går det an å la være å lese da?

Jeg har tidligere svart på denne tråden og utdypt hvorfor jeg leser, men etter litt ettertanke har jeg noe å tilføye.

Har tilbragt dagen sammen med min søster. Vi snakket løst og fast om familie, dette og hint og kom etterhvert inn på min nevø, som har autisme. Ulike dietter og forskningsprosjekter angående autisme ble diskutert, før min søster sa noe klokt. Hun kunne fortelle at det aller viktigste hun har gjort for sin sønn, er å lese høyt for han. Min søster og min nevø har lest og diskutert, og gjennom bøkenes verden har min nevø fått en større forståelse for andre menneskers sjeleliv og handlinger. Dette har igjen fått han til å fungere bedre sosialt, siden han har blitt forberedt på ulike sosiale situasjoner som kan oppstå. Lesing kan med andre ord være, ikke bare fornøyelig og lærerikt, men også livsviktig.

Lesing er både enklere, billigere og ofte mer mulig enn å reise, men man oppnår det samme - Sitat fra meg selv ;)

Helt alvorlig, mener du at teori og praksis er samme sak? Mulig du har en særdeles velutviklet innlevelsesevne, men ellers er det vel vanskelig å oppnå samme resultat av å lese om en opplevelse som å være der, og selv gjøre sine erfaringer. Det en leser er jo andres oppfatning av virkeligheten.

Men det var kanskje ironi..;)

Var ikke helt seriøs med det sitatet.

Men det er ikke usant. Å reise gir livet perspektiv, sier man. Ved å lese en bok som forteller om ulike kulturer, skikker og natur gir deg et indre bilde som ikke kan gjennskapes i praksis(derfor er mange misfornøyde med bokadaptsjoner). Bøker kan ikke erstatte selve synet av spesifikke naturlandskap, f.eks. Grand Canyon, pyramidene, Tenochtitlan, osv. Disse kan ikke gjenskapes av en person alene, siden vi alle vil ha en annerledes oppfattning om hva som er storslått, vakkert, trist, osv. Men hvor mange samfunn kan gjennskape de ulike sidene ved menneskeheten? Hvor på denne kloden kan vi se med våre egne øyne "The Mines of Moria", Atlantis, planeten Arrakis(kalt Dune), osv. En reise i menneskesinnet er også umulig i praksis.

Mitt sitat er kanskje litt useriøst, men det har mye sannhet i seg.

Jeg vil gjerne bruke et kjent utsagn fra Edvard Munch for å illustrere poenget mitt:

"Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palett så lenge det ikke kan benyttes i himmel og helvete"

Slik er det med bøker også. Man får et bedre inntrykk hvis man ser f.eks Eifeltårnet med sine egne øyne, men man får et helt annet inntrykk når man ser det med andres øyne. I tillegg kommer de stedene du bare kan besøke i bøkenes verden...

Håper jeg ikke gjorde deg mer forvirret over "sitatet" mitt nå ;)

Jeg forstår utmerket godt hva du mener; "Been there done that" etc. En reise/ en opplevelse er så mye. Tenker, i denne sammenheng ikke på indre reiser og heller ikke i "outer space", hehe.

Sansene er viktige for ta inn nye inntrykk og mye kan oppleves gjennom andres beskrivelser. Mange ganger gir andres skildringer av "virkeligheten" et mye bedre (mer positivt, fantastisk etc), om ikke riktigere, bilde av konkrete steder, naturfenomen, underverker enn det en opplever ved selv å være der. Dette kan en få gjennom film/ tv også, mens lukt, smak og følesans (som i å ta på/ kjenne på kroppen) er mer komplisert å gjenskape.

Har selv erfaring med at storbyer ofte blir romantifisert og glorifisert i bøkenes verden. Paris og London var ikke så fantastiske. (Har fortsatt et håp om at Roma er så flott, romantisk og spennende som filmer og bøker beskriver/ viser) Noe annet er naturfenomener, fantastiske utsikter, mennesker, mat, vin..og mye annet. Jeg kan bli helt bergtatt av ting jeg ser. Får ikke samme stemningen om jeg leser om dette. Har forøvrig reist altfor lite.

Forvirret kanskje, men ikke av det du skriver;)

Jeg leser fordi i bøkenes verden blir alle mine bekymringer borte. Jeg kan tenke over andres utfordringer og problemer i stedet og da virker som regel mine mye mindre. Det er også mye lærdom i bøkene som jeg ikke hadde hatt den dag i dag om jeg ikke hadde lest.

Jeg leser vel mest for å underholdes, men også for å lære. Er ikke så fascinert av/ evt bevisst språk som mange andre bokelskere. Er litt misunnelig på alle de som finner så mye interessant ved språk og formuleringer.

Min språkinteresse begrenser seg til om noe forstyrrer eller irriterer, da er, for meg, språket dårlig. Passasjer med mye skildringer hopper jeg ofte over. Det må være litt tempo, spenning, humor evt noe som griper meg emosjonelt for at jeg skal fullføre en bok.

Har fått meg en vekker når jeg leser diskusjoner om " kvitte seg med bøker" en ikke vil lese flere enn en gang. Jeg har sjelden lest bøker mer enn en gang, og det er ihvertfall ikke noen spesielt "tunge"/ kompliserte bøker. Har forhåpentligvis bare såvidt kommet halveis i livet og ting kan jo endres, men med så mange nye bøker som utgis er det vanskelig å få tid til å ta fatt på de gamle.

Føler meg av og til som "folk flest" her inne. Liker det ikke, men må nok erkjenne at jeg ikke er blant eliten.

Jeg var nok en ”late bloomer” – begynte ikke å lese før en stund etter at jeg hadde begynt i første klasse. Før det satt jeg klistret til radioen – både barnetimen og radioteateret skapte sterke minner; har fremdeles en heller sær angst for det ytre rom etter en sjelsettende framføring angående det å sveve vektløs rundt i verdensrommet til evig tid, tid, tid…. Jeg er ikke spesielt glad i lydbøker i dag; man trenger vel ikke rådslå Freud for å fastslå kilden til denne særheten!

I vår generasjonsbolig var det bare bestemor som virkelig elsket bøker, før jeg knakk lesekoden. Etter ganske kort tid begynte vi å lese de samme bøkene. Først dreide det seg om blant annet krim (det er nok grunnen til at jeg fremdeles elsker denne sjangeren, selv om jeg av og til lå stiv av skrekk og ikke våget å sove!), men etter hvert fikk hun meg over på tyngre verker. Bestemor var streng og stilte store krav til alle rundt seg, men i litteraturen fant vi hverandre. Vi satt gjerne i samme sofa, mens vi leste og kjærtegnet hver vår bok. Først etter at vi begge hadde lest ferdig, snakket vi om det vi hadde lest. Dette er noen av de fineste minnene jeg har fra barndommen.

Grunnene til at jeg fortsatt leser er mange:

• Klassikere (ikke alle, men mange) gir meg mye; det er tross alt en grunn til at disse bøkene har tålt tidens tann. Jeg har et veldig romantisk forhold til blant annet Kristiania-bohemen. Skulle gjerne oppholdt meg med Munch, Jæger, Krohg og alle de andre i 1880-åras Kristiania, men innser at min skjebne trolig hadde vært en annen enn som absintdrikkende kampfelle..

• En dag føles nesten bortkastet om jeg ikke lærer noe nytt… Gjennom bøkene foldes ny viten og nye verdener ut for meg; jeg lærer om andres liv, både i nåtid og fortid. Tror faktisk at jeg hadde vært mindre empatisk, hadde det ikke vært for bøkene jeg har lest – det er rett og slett lettere å sette seg inn i andres livssituasjon når man allerede har ”vært der”.

• Jeg elsker språk! Det er herlig å plukke opp nye ord og fraser gjennom det en leser. Spesielt har nok lesingen av engelskspråklige bøker gjort mye for mitt ordforråd, både det aktive og det passive.

• Noen ganger trenger jeg pur underholdning! Jeg har ikke lenger tv og leser heller ei krimbok i stedet for å zappe formålsløst etter noe å se på. Det er rett og slett avlappende.. Ikke trenger jeg tenke så mye, heller.

Når jeg tenker meg om er det i grunnen like mange grunner til at jeg leser som timer, dager, uker og måneder i året. Enkelte ganger passer det med avslappende underholdning, andre ganger vil jeg ha kraftigere kost å bite i. Uansett; takket være min kjærlighet til mange bøker kjeder jeg med så å si aldri!

Ser at mange kommer fra leseglade familier. Det gjør ikke jeg. Hos meg var det så og så ikke bøker, men likevel begynte jeg i min første bokklubb straks jeg kunne lese (7 år), og siden har det fortsatt. I dag er det kun jeg i min familie som leser. Jeg kan nesten ikke skjønne de som ikke leser, tenk alt de går glipp av. Jeg leser for de gode historiene, for å lære noe om livet og det å være menneske. De gangene jeg må stoppe opp å tenke over noe i ei bok, eller jeg oppdager noe som gjør at jeg blir mer reflektert, DA er jeg fornøyd, og jeg lever lenge på det.

Jeg er veldig glad i å lese historiske romaner (som jeg vet er historisk korrekt), at jeg kan lære samtidig som jeg leser en god historie. Da er jeg ekstra fornøyd og koser meg skikkelig. Jeg liker å lese bøker fra andre kulturer, hvor jeg samtidig kan lære om de kulturene. Da er jeg også fornøyd. Det er en utrolig god følelse når jeg holder på men en bok, og bare synet av den på bordet får det til å krible i magen for jeg gleder meg slik å fortsette med boka (når ungene er lagt til sengs osv.osv.) Derfor leser jeg:)

Jeg skal være kjip og "plagiere" en franskmann ved å si - Jeg leser, altså er jeg.

Hvorfor jeg leser?

Jeg klarer ikke å la være!

Jeg leser for å utvide min verden, komme til andre steder og tider og under huden på andre mennesker. Og så håper jeg jo at jeg vil lære noe om livet og menneskene av dette og bli litt klokere;) Av og til bringer lesingen ytterligere glede når språk og formuleringer er så glitrende gode at man løftes, og for ikke å snakke om når boka får meg til å skimte og skjønne større sammenhenger. Oh, lykksalige bokglede! :-)

For å ty til en god gammel klisjé: å lese er som å reise. Gjennom bøker møter jeg mennesker og opplevelser som jeg gjennom mitt virkelige liv ikke vil få muligheten til (i hvertfall ikke på langt nær like ofte). Dette gjør min hverdag rikere og jeg får følelsen av å leve mange liv - noe som selvfølgelig kan være både lærerikt og underholdende. Livet er rett og slett for kort til å la være!

I tillegg er jeg en liten språknerd som blir nesten i overkant glad av gode formuleringer.

Den opplevelsen og gleden det er å lukke ei ferdiglest bok som ga meg en opplevelse er uvurderlig.
Derfor leser jeg.

Vet ikke. Har alltid vært glad i bøker, helt fra jeg lærte å lese da jeg var 3. Men akkurat hva som gjør at jeg liker det så godt vet jeg faktisk ikke.

Jeg leser fordi jeg forsøker å samle det mylderet av personligheter, den stjernehimmelen av muligheter som finnes i mitt sinn, til noe jeg kan oppleve som et forent og harmonisk menneske. Jeg tror ikke det er mulig, men det er like fullt spennende og lærerikt å forsøke. Underveis kan man også håpe at man vil lære noe om andre mennesker.

Hvorfor leser jeg? For meg er uleste bøker det samme som uoppdaget farvann for en seiler - noe som må utforskes. Jeg elsker følelsen av å åpne en bok, og ikke vite hva som kommer til å møte deg - hvor du kommer til å dra iløpet av de kanskje 300 sidene. Jo mer jeg leser, jo mer forsterket blir leselysten min. Alle historiene, lærdommene, inntrykkene man får av å lese kan for meg aldri erstattes. Så hvorfor leser jeg egentlig? Jeg leser for å kunne tenke på andre ting enn min egen hverdag, jeg leser fordi jeg er nysgjerrig på andres tanker skrevet ned på papir, og sist men ikke minst: jeg leser fordi ingenting kan erstatte den gode følelsen en bok gir meg - avslapningen, adrenalinkicket, tårene, latteren. Words, words, words - de er magiske! :)

"Leseglede for meg har sprunget ut av litt arv og litt vonde opplevelser i yngre alder. Mammaen min har alltid vært en lese hest, så når jeg kjedet meg som liten oppfordret hun meg alltid til å lese bøker. Og min mormor pleide å lese for meg på sengen de gangene jeg lå over hos henne.Så jeg fant tidlig ut at bøkenes verden var et spennende sted. Bøker ble tatt enda mer i bruk av meg fra jeg var en rundt 10 år. Fra da av ble jeg veldig mobbet, på skolen og ellers, så jeg var veldig mye hjemme. Og for å komme meg litt bort fra virkeligheten ble det så jeg fordypet meg i mengder av bøker. Og druknet meg i en fantasitilværelse. Og i senere tider, hvor alt så klart er mye bedre, så liker jeg fortsatt og drømme meg bort, og leser fortsatt haugevis med bøker."

Dette svarte jeg i en annen diskusjon for en stund siden hvor spørsmålet var; "Hvorfor er du en bokelsker?" Jeg synes også svaret passer litt til spørsmålet om hvorfor jeg leser. Jeg leser fordi jeg synes de ulike verdenene mellom permene til en bok er spennende og fantastiske. Man kan bare drømme seg bort, og la alt i den virkelige verden bare forsvinne for en liten stund. Å lese er å slappe av. Ta en pust i bakken. Kanskje trenger jeg en god latter, kanskje trenger jeg å kjenne litt på andre følelser, eller kanskje jeg trenger å belyses med litt ny viten. Man kan være seg selv med en bok. Når man sitter gjemt bort i en liten lesekrok med en bok i hånden kan man la garden falle og bare begi seg hen til en annen verden. Man trenger ikke å ha på seg sminke eller pene klær, man trenger ikke å holde tårene tilbake, eller la være å le for man har en dum latter. Man kan ta av alle maskene man bruker i hverdagen og bare være deg. Å ese for meg er både terapi og underholdning. Jeg leser fordi det er gøy, fordi jeg lærer mye og fordi sjelen min trenger litt utflukter ut av den virkelige verden. Når jeg nå snakker om det og lese så siktet jeg så klart mest til det å lese en bok(Skjønnlitteratur og fakta.) Men man leser jo også aviser, tekstingen på en film og skilter når man kjører bil. Vel, alt annet jeg leser leser jeg fordi det er nødvendig for opplysning.

Jeg kjenner meg igjen i en del du skriver her. For meg ble nok lesing på mange måter redningen min i barndommen, da jeg også ble mye mobbet, da hadde jeg i alle fall noe jeg kunne fordrive tiden min med. Ellers kommer jeg fra en leseglad familie, så lesinga har nok smittet over på meg fra andre familiemedlemmer. Av og til er det bare godt å sette seg ned med en bok og slappe riktig godt av, andre ganger kan jeg bli litt lei. Men jeg kommer alltid til å lese bøker. :)