En student som leste denne boka da den kom, sa at dette var en veldig god bok, det visste hun fordi hun gråt så mye da hun leste den, uten å vite hvorfor. Jeg synes det er en god beskrivelse av hvordan disse tekstene virker. Her er nedlagt industri, fraflyttet asylmottak,og ikke minst: kirkegåden til et psykiatrisk sykehus som blir nært og personlig vist fram. Det personlige dekker ikke over formidlingen av kraftige biter av norgeshistorie på flere felt. Melankolien i tomme bygg og forfallet som preger dem, forteller også om ideer og tenkemåter som har forfalt. Samtidsruinar uttrykker noe tydelig og ujålete om noe så vidløftig som forgjengelighet.
Sist sett
