Her kommer man ikke unna det faktum at bøker forteller historier som har funnet sted (ikke alltid bokstavelig, men altså i forfatterens hode eller når ordene blir satt på papir.)
Jeg så litt på kommentarene, og det var et par som nevte at presens ikke fungerte helt for dem. Jeg tror at det for mange er vanskelig å forholde seg til presens fordi vi ubevisst synes det er ulogisk at historien skjer i nåtiden. For andre vil det kanskje virke som om man er en del av historien.
Viser 1 svar.
Takk for svar. Jeg er enig i det du er inne på om at vi som lesere er skrudd sammen litt forskjellig så presens kan bli veldig feil for noen mens andre føler det trekker dem nærmere handlingen. Syntes det er gøy å lese begge deler, og interessant å høre hva dere andre syntes om det.
Er litt usikker på om jeg er enig med deg i at det er et faktum at en fortelling allerede har funnet sted. Den har jo som du sier allerede blitt skrevet ned av forfatteren. Men jeg liker å tenke at historien blir levende på nytt for hver nye lesers hode. At selv om ordene er de samme gjør hver enkelt leser den til sin egen basert på sin unike samling av erfaringer og assosiasjonspunkter. At den som leser føler at han/hun opplever historien der og da og at det dermed fungerer godt med presens også.