Bokelskere.no

Flere Afghanere som har lest boka sier at han gir et bilde av Afghansk kultur og dagligliv som stemmer overens med den virkeligheten folk der opplevde under Taliban. Hvordan Afghanere og spesielt kvinner hadde det under Taliban er jo godt dokumentert også i andre romaner bla i romanen Der Gud gråter.

Mitt poeng er ikke at de livene som leves i bøkene ikke kan ha fellestrekk med levde liv. Men særlig i Tusen strålende synes jeg teknikken forfatteren bruker for å få fram tårer og latter virker overveldende. Det gode mot det onde. Svart mot hvitt. Å sette absolutte skiller i mellom før, under og etter Taliban for afghanske kvinners familieliv tror jeg i mange tilfeller blir en konstruksjon vel så mye som en virkelighetsbeskrivelse. Bare få uker tilbake leverte politiet i Afghanistan to småjenter over til pisking hos lokale myndigheter. Både politi og landsbyråd er vestlige allierte i dagens Afghanistan og den uttalte fienden er Taliban. Eksemplene er mange.

Grunnen til at jeg skrev om Tusen strålende er nettopp den skepsisen jeg har til at boka, eller de mange omtalene av den, påberoper boka en autensitet som gjør at vi umiddelbart starter diskusjonen om det virkelige Afghanistan. For meg er og blir boka en fiksjon og jeg vet ikke om det er en så veldig god en. Afghanere er som alle andre folk ulike og vil sikkert ha ulike meninger om den.

Det er heller ikke engasjementet for afghanske kvinner jeg adresserer, det er bra at mange ønsker dem bedre liv. Det er også bra om disse bøkene bidrar til at flere engasjerer seg for det. Poenget mitt er at en for enkel forklaring på hvorfor kvinner i Afghanistan i sum lever ufortjent vanskelige liv, fort kan gi løsninger som viser seg å bli bjørnetjenester. I dag er det ikke tvil om at fortellingen om dem er del av en større politisk kamp, der de brukes, men ikke er det egentlige formålet.

Boka passer inn i den store fortellingen om Afghanistan som også brukes for å legitimere det vesten har gjort siden 2001. Populærkultur som griper massene med et svart/hvitt budskap, ikke bare om kvinneliv, men også deler av Afghanistans historie. Jeg leser nå Afghanistan - A Cultural and Political History, av Thomas Barfield. I håp om å lære litt mer og kanskje tilegne meg noe kunnskap om det som er sammensatt. Ingen bøker kan gi det alene.

Jeg har samme inntrykk av rapportene som gis som deg. Men det kompliserer situasjonen at Taliban ikke er noen eksakt størrelse. Kjenner også til Afghanistankomiteens arbeid og jeg følger nyheter om Afghanistan så godt jeg kan. Elisabeth Eide har lenge arbeidet for komiteen og har også skrevet flere bøker om Afghanistan som jeg tror det er verdt å lese.

Til slutt (og dette ble altfor langt):

Jeg skrev ikke at det ikke skjer endringer over tid i Afghanistan, men mener at å sette absolutte skiller fort tjener politiske formål mer enn å fortelle noe veldig viktig om virkeligheten eller hvordan folk skal få bedre liv.

På tross av avgitte løfter (se lenger ned) kunne jeg ikke dy meg for å svare på dette innlegget, for det er gøy å være enig også;-)!

Jeg kan for lite til å si i hvor stor grad konfliktene kan spores til det etniske, men mener også at det er en av sidene ved Afghanistan som er viktig å forstå. Og da kan jo også Hosseini få et + i boka for å ha gjort Hazzaraene kjent for flere og kanskje medvirket til at verden vil følge bedre med på deres skjebne!

Jeg er også enig i at det alltid er noe å hente, også hos Hosseini. Det er helheten og bøkenes tidvise status som " den store fortellingen om Afghanistan" jeg ville ha en diskusjon om. I tillegg til bokas litterære kvalitet.

Tror jeg skal gi meg i denne tråden med dette innlegget. Kommunikasjon er ikke alltid helt enkelt:-)

Men jeg mener ditt innlegg understreker mitt poeng om at vi politiserer disse bøkene. Og det er antagelig ikke så rart siden konteksten er en av vår tids største kamparenaer der sågodt som alle verdens mektige land og interesser er involvert. En bok som selger som hakka møkk og blir allemannseie blir derfor også et potensielt nyttig redskap. Jeg har ikke sagt at det er forfatterens hensikt, men at boka brukes slik.

Mens jeg føler det er snakk om en fiksjon, en halvgod roman. Med driv fra første til siste side. Med mer handling og til tider boltring i det groteske enn sammensatte menneske- og miljøskildringer.

Like lite som jeg tror jeg har fått hele "sannheten" om India eller folk fra Australia ved å lese Shantaram eller Latin Amerika ved å lese Mengele Zoo, tror jeg denne gir et komplett nok bilde til å dra absolutte konklusjoner om Afghanistan. Begge bøkene synes jeg likevel er drivende god underholdningslitteratur. Forskjellen er at de langt sjeldnere enn Hosseinis bøker oppfattes som mye mer enn det.

Jeg satt også engasjert og slukte Tusen s en jul. At jeg synes forfatteren pøser på med så mye av det groteske at det i mitt minne sitter igjen som det, og ikke sammensatte levende personer er kanskje mer uttrykk for forskjeller i hva som griper en. Noen ganger synes jeg mindre er mer. Men å trekke det dithen at jeg nedvurderer det undertrykkende ved Talibans styre mener jeg ikke mine innlegg gir belegg for. Jeg prøver bare å si at vi antagelig også må forstå Afghanistan både før, under og etter Taliban for å forstå Taliban eller Afghanistan. Jeg har langt igjen dit og Tusen strålende ga meg ihvertfall ingen grunn til å bli skråsikker.