Bokelskere.no

Mørkt senker natten seg …

Jeg kan ikke for det, men begynnelsen på Lucia-sangen setter en god ramme på "Nightfall" av den avdøde Isaac Asimov. Og la det være sagt med én gang: Dette er en bok for hard-core science-fiction fans. Hvis du ikke liker science-fiction, kan du like gjerne stoppe å lese her. Du vil helt sikkert finne noe som er mer interessant et annet sted på siden til Caterina. Bare så det er sagt. Jeg tror det var Arbeiderbladet (de som nå kaller seg Dagsavisen, men som fortsatt er Arbeiderbladet. Ikke at det er noe galt i det.) som i sin omtale av den første Star Wars-filmen (det vil si den fjerde, for den første kom jo som den fjerde) skrev, helt innledningsvis: "Vi kan ikke fordra science-fiction …" Neivel. Hva gjør du i storsalen på Colloseum da, hvis det ikke er for å se romskip brøle i overlysfart i hyperrommet? Hæ? "Nightfall" er ikke en slik science-fiction bok som de fleste forbinder med science-fiction. Her finner du ikke spor av flyvende tallerkner, nakne, grønne damer med store bryster eller ildsprutende draker. Dette er ikke fantasy eller space opera. Tvert imot. Det er bitende samfunnskritikk der science fiction som sjanger er brukt som dramaturgisk virkemiddel. I beste tradisjon med bøker som "Kollocain" av Karin Boye, "K-Pax" av Gene Brewer, "The City and the Stars" av Arthur Charles Clarke, "Vidunderlige nye verden" av Aldous Huxley, "Menneskenes barn" av Phyllis Dorothy James, "The Futurological Congress" av Stanislaw Lem, "1984" av George Orwell eller "The Bromiliad" av Terry Pratchett. En tradisjon som beklageligvis er på vikende front ettersom fantiasimonstre og superhelter inntar bøker, filmer og tegneseriehefter. La gå at space opera er morsomt på sin måte, men det føles ofte så bortkastet å lese alle disse som prøver å kopiere Tolkiens verden og som ikke klarer det. Isaac Asimov tør være kjent for mange. Han var en av de fire store (i godt selskap med Arthur C. Clarke, Robert Heinlein og Clifford D. Simak), ble født i 1920 og døde i 1992. Mest kjent er han for "Foundation"-bøkene som omhandler det galaktiske imperiet, Hari Seldon og psykohistorie, men jeg antar de fleste ble kjent med forfatterskapet hans gjennom filmen "I, Robot" med Will Smith i hovedrollen og med regi av Alex Proyas. Isaac Asimov har skrevet 468 bøker (jepp, du leste riktig), men det er likevel lett å plukke ut én av dem. "Nightfall" er nemlig den beste. Jeg innrømmer likevel at jeg slett ikke har lest alle, kanskje bare ett hundre). "Nightfall" var opprinnelig en novelle ved samme navn, en novelle som i 1964 ble utvalgt av Science Fiction Writers of America som den beste science-fictionnovellen noensinne. Best ever. Den ble utgitt første gang i magasinet "Astounding" i 1941 og dermed ble litteraturhistorien forandret. Asimov hadde fått utgitt fjorten noveller tidligere, men anså seg egentlig ikke for å være noe mer enn en middelhavsfarer. Redaktør John W. Campell Jr var heller ikke fornøyd med utkastet: "I am planning to take the story, but there are some parts of it which need changing. The ending is very good, but the beginning is slow." Selv om tiden har gått siden novellen ble utgitt, har tiden ikke gått fra den. Jeg våger påstanden at den like gjerne kunne ha vunnet tittelen i dag også. Novellen er altså blitt en bok, og selv om den er ført i pennen av Robert Silverberg, er det tvers igjennom Isaac Asimovs idé. "Nightfall" ble utgitt i 1990 og var den første av tre felles prosjekter de rakk å utføre sammen. De andre bøkene var "The Ugly Little Boy" (1992) og "The Positronic Man" (1992). (Det er i og for seg ikke noe uvanlig at én forfatter bygger videre på en annens utgangspunkt, Paul Preuss har gjort det samme i de seks Venus Prime-bøkene, der kjernen er noveller av Arthur C. Clarke. Og har har en plan om å gjøre noe lignende med en norsk forfatter, jeg har bare ikke turt å foreslå det ennå). Robert Silverberg er en amerikansk forfatter, født 1936, som har vunnet både Hugo og Nebula Awards en rekke ganger. Definitivt idérik og skrivefør. Men oversatt til norsk? Neida. Silverberg har altså tatt utgangspunkt i verdens beste science -fictionnovelle og forsøkt å utvide den til å bli en hel bok. Hvem skulle tro det var mulig? Hvem skulle tro han ville klare å beholde spenning og dramaturgi og å utvikle persongalleriet videre? Det var unektelig et dristig forsøk, men det er heller ingen tvil om at han har lykkes. Min personlige mening er at skoleverket burde kaste ut en Ibsen- eller Hamsunbok til fordel for "Nightfall". Hvorfor? Fordi "Nightfall" handler om Jugoslavia, om Midt-Østen, om Sudan – om alle steder der solen går ned, i overført betydning. Vi har en norsk analogi: "Huset i mørkret" av Tarjei Vesaas. Selv om den egentlig handler om Norge under krigen, kan den like gjerne handle om et hvilket som helst land i krig. Handlingen skjer på planeten Kalgash, og selv om forfatterne har valgt å bruke det engelske språket, er dette bare ekvivalenter for kalgashiske uttrykk. Når kalgasherne sier "mil" eller "hender" eller "biler" eller "datamaskiner" mener de deres egne enheter for avstand, deres egne griperedskaper, deres egne forflytningsmekanismer og deres egne informasjonsprosesseringsmaskiner. Hvis du vil, kan du tenke deg at teksten sier "vork" der det står "mil", "gliizbiiz" der det står "time" og "sleshtrap" der det står "øye". Eller finn på dine egne ord, det spiller ingen rolle. At handlingen er plassert på Kalgash er selvfølgelig ikke annet enn en ekvivalent for "Jorden." Det er nettopp det som gjør science-fiction så, skal vi si, deilig? At forfatteren kan ta ett enkelt fenomen og forstørre det i tid og rom, og således sette søkelyset på noe som opptar han i dagens samfunn. "1984" er et godt eksempel. Altfor mange tror George Orwell skrev en fremtidsroman. De av oss som var bevisste ved årsskiftet 1983/84, husker artiklene som omhandlet at vi omsider var kommet til det året Orwell beskrev. Hørt på maken til tøys? George Orwell skrev om forfølgelsen av kommunistene i England i 1948, og boken het opprinnelig "1948". Men med den tittelen ville det ikke være mulig å utgi boken, ergo snudde forlaget de to siste tallene, og vips – var det en fremtidsroman og ikke lenger farlig for paranoide makthaverne. Kalgash er en planet som kretser i et solsystem med hele seks forskjellige soler. Ingen vet hva mørke er, men døgnene beskrives etter hvor mange soler som til ethvert tidspunkt er oppe. Tre-sols kvelder, fem-sols morgener og fire-sols dager. Kan du tenke deg noe så vakkert? Et folk som lever på en evig solside? Men én gang hvert to tusende år stilles konfigurasjonen slik at de seks solenes går ned samtidig og det blir natt. En gang hvert to tusende år blir det mørkt. Det er denne natten boken handler om. Når mørket senker seg over kalgasherne og stjernene viser seg, for første gang på to tusen år. Når alle for lengst har glemt hva som skjedde ved forrige nattegry. Når en sivilisasjon som trodde den var alene, oppdager at den faktisk ikke er det. En av hovedpersonene, Sheerin 501, er noe så prosaisk som arkeolog. Ligger ute i ørkenen og graver frem gamle byer med en liten pensel. Etterhvert som hun arbeider seg nedover i utgravingen, oppdager hun et askelag for hvert to tusende år. Hva betyr det? Og hvordan henger det sammen med andre funn? Naturligvis kommer både hun og flere av hovedpersonene på sporet av hva som vil skje, men har de forstått det fullt og helt? Skjønner de rekkevidden av det? Og fatter de det i tilfelle tidsnok? Det er en slags dystopi vi har med å gjøre. Jeg sier ikke mer. Boka må bare leses. Det er min oppriktige mening at den bør være pensum på videregående, og så får det heller gå på bekostning av litt av den uendelighet av politisk korrekte forfattere elever tvinges til å slite seg gjennom. Jeg husker for eksempel av vi måtte lide oss ekstemporalt gjennom Shakespeares "The Mechant of Venice" på gammelengelsk, og de to månedene ville jeg vært mer enn villig til å bytte mot nesten hva som helst. Og i hvert fall "Nightfall" av Isaac Asimov og Robert Silverberg. Mange vil kanskje være uenig med meg, men det bryr jeg meg ikke om. Helt siden jeg fattet interesse for science fiction for førti år siden, har jeg nærmest daglig måttet utkjempe slag for sjangerens eksistensberettigelse. Det skulle ikke forundre meg om Shakespeare ville skrevet science-fiction hvis han hadde levd i dag, slik Bach ville spilt syntheziser hvis han hadde levd. Mitt eksemplar av boken er slitt. Bladene faller fra hverandre, ryggen brukket opp på flere steder - ikke bare fordi jeg har lest boken mange ganger, men fordi den er en av de hyppigst utlånte av alle mine bøker. Hver gang noen spør om jeg kan anbefale en sciene-fictionbok, svarer jeg "Nightfall". Ennå har ingen klaget.