Jeg leste den første av Ian Sansoms bøker om Israel Armstrong sommeren for fire år siden - og den boken appelerte ikke til meg; jeg syntes persontegningene var stereotype (forventet ikke nobelprisnivå, bare så det er sagt) og miljøskildringene likeså. En idé med et potensial som ikke ble innfridd, var min dom etterpå - jeg ga bort boken (for å slippe å dra på den i kofferten hjem) med et unnskyldende "Men den er ikke særlig bra, altså". Men dét var nå min subjektive mening - at andre har andre oppfatninger, aksepterer jeg naturligvis; det skulle jo bare mangle!
Viser 3 svar.
Må innrømme at jeg er en smule inhabil: har vært bokbussbibliotekar i noen år og jobber fortsatt i bibliotek. Synes det er veldig morsomt når det kommer romaner som jeg kan kjenne meg igjen i.
Du har ganske rett: Det er ingen høy litterær kvalitet over disse bøkene, men noen småsaker er det inniblant som man kan le seg skakk av. I hvertfall gjorde jeg det...
Aha - ja, gjenkjennelsesfaktoren skal man ikke kimse av! Det blir som å lese romaner som foregår i "virkelige" geografiske områder, steder man selv kjenner veldig godt - det gir en egen fryd å kunne nikke gjenkjennende: ja, nettopp det huset husker jeg, nettopp den gatestumpen vokste jeg opp i...
Men bibliotekbussbibliotekar - da har du vel lest Alan Bennett: The Common Reader om hva som skjer når dronning Elisabeth II oppdager at en bibliotekbuss stopper utenfor slottet hennes hver uke? Fornøyelig liten sak, den boken - mener den er kommet på norsk også nå.
Jada, har lest den boka du nevner der ja. Trur den heter "En uvanlig leser" på norsk. Fornøyelig sak må jeg si!!