Bokelskere.no

De aller fleste bøker skrives i den tradisjonelle preteritumsformen, men en del er også skrevet i presens.

Jeg liker begge deler, men foretrekker presensformen. Den gir meg følelsen av å være med i handlingen i det den skjer. Preteritumsbøker forteller leseren om noe som har hendt, men man er ikke med på begivenhetene på samme måte.

Forfatteren Tom Egeland tar for seg temaet på sin blogg (se punkt 9).

Det er selvfølgelig mange andre faktorer som avgjør om en bok er bra, men hva er deres preferanser her?

Jeg er helt enig med deg; presensformen gjør at man føler seg mer til stede i handlingen. Dessuten syns jeg ofte at preteritum i en bok gir et mer "oppramsende" preg, med "så skjedde det og så skjedde det" struktur. Sånt kan irritere meg grenseløst noen ganger, spesielt hvis handlingen i boka egentlig er lovende.

Hyll de dikterne som tar i bruk presens hvor og når man ikke legger merke til denne endringen. ;-)

Her kommer man ikke unna det faktum at bøker forteller historier som har funnet sted (ikke alltid bokstavelig, men altså i forfatterens hode eller når ordene blir satt på papir.)

Jeg så litt på kommentarene, og det var et par som nevte at presens ikke fungerte helt for dem. Jeg tror at det for mange er vanskelig å forholde seg til presens fordi vi ubevisst synes det er ulogisk at historien skjer i nåtiden. For andre vil det kanskje virke som om man er en del av historien.

Takk for svar. Jeg er enig i det du er inne på om at vi som lesere er skrudd sammen litt forskjellig så presens kan bli veldig feil for noen mens andre føler det trekker dem nærmere handlingen. Syntes det er gøy å lese begge deler, og interessant å høre hva dere andre syntes om det.

Er litt usikker på om jeg er enig med deg i at det er et faktum at en fortelling allerede har funnet sted. Den har jo som du sier allerede blitt skrevet ned av forfatteren. Men jeg liker å tenke at historien blir levende på nytt for hver nye lesers hode. At selv om ordene er de samme gjør hver enkelt leser den til sin egen basert på sin unike samling av erfaringer og assosiasjonspunkter. At den som leser føler at han/hun opplever historien der og da og at det dermed fungerer godt med presens også.

Jeg foretrekker å lese i preteritum, det blir mer fortelling for meg, syns jeg. Pussig, for når jeg skriver selv liker jeg å bruke presens, da blir det mer levende, mer her og nå.

"Jeg liker begge deler, men foretrekker presensformen. Den gir meg følelsen av å være med i handlingen i det den skjer. Preteritumsbøker forteller leseren om noe som har hendt, men man er ikke med på begivenhetene på samme måte. "

• Jeg er ikke enig i det du sier om at man ikke er med på begivenhetene på samme måte. De fleste bøker er skrevet i preteritum, og mange kan få med seg leseren.

Jeg kan lese begge deler, men det kommer an på hvordan strukturen i boka er. En bok jeg dessverre ikke har orket å lese til nå, er Fakta om Finland av Erlend Loe.Jeg blir "kortpustet" av å bla i den fordi den ikke har et eneste kapittel. I tillegg mangler den innrykk i margen for å vise avsnitt. Inntrykket mitt er da at dette blir for intenst og hesblesende da det ikke finnes noen naturlige pustepauser hvor det vil være logisk å ta et avbrekk i lesingen. MEN den er kjøpt inn - og den SKAL leses; men når? Den har ligget her ulest siden 2001..

Hei Anita. Spørsmålet og innlegget ditt ga meg klarhet i noe som har vært litt gåtefullt for meg. Blogghenvisningen klargjorde i lys av ditt litt håpløse "enten eller-spørsmål" hvorfor jeg har hatt et relativt anstrengt forhold til Sirkelens ende og, når jeg tenker over det, også Paktens voktere. Jeg tror det kommer av at den ensidige presensfortellingen gjør at jeg opplever et litt heseblesende tempo, og jeg blir sliten og trøtt av fortellingen. Det er nok ikke for ingen ting at preteritum er den tradisjonelle fortellerposisjonen. Jeg tror det er riktig at forfatteren ved å rasjonalisere med de språklige og de fortellertekniske virkemidlene, skapes det en dynamikk som river leseren med. Som Vilde Bjerke sier, kan fortelleren i korte avsnitt skifte til presens for å trekke leseren nærmere inn i det som skjer. Denne sjansen lar Egeland gå fra seg ved å følge sitt noe utradisjonelle forsett om å forsøke å holde leseren tett inntil seg hele tiden. Jeg kunne ha lyst til å trekke frem et eksempel på hvilken fantastisk dynamikk en fortelling får når forfatteren veksler helt bevisst mellom to tider. Stig Dagermans fantastiske kortnovelle "Att döda ett barn" er et fremragende eksempel på hvordan spenningsoppbyggingen effektivt drives frem mot sitt klimaks ved at Dagerman bevisst plasserer handlingen i spenningsfeltet mellom presens og futurum. (Altså ikke preteritum og presens). Att döda ett barn De fleste av oss kjenner jo denne novellen, men for meg representerer den et hovedpoeng i valg av grammatisk tid, ikke som "fiks ide", men som et meget effektivt virkemiddel blant mange. Hilsen Jon

Hei Jon. Takk for svar og tipset om kortnovellen. Har lest den nå og er helt enig i at dette er et meget godt eksempel på veksling mellom formene. Har du også tips til romaner som får til dette like bra?

Jeg syntes preteritumsformen fungerer utmerket som hovedform i mange bøker, og flere av mine favorittbøker er skrevet på denne måten. Det er som du sier en grunn til at dette er den tradisjonelle hovedformen. Den gir blant annet rom for refleksjoner rundt handlingen som er vanskeligere å få til på en god måte i presens. Jeg har forøvrig savnet en nærhet til handlingen i enkelte preteritumstunge bøker som med fordel kunne vekslet litt med verbformene eller gjort andre litterære grep.

Som du, Vilde Bjerke med flere sier er jeg helt enig i at det nok er best å velge en hovedform og så bruke andre verbformer som virkemiddel på strategiske punkter i historien.

Personlig syntes jeg at presens er en spennende hovedform. Jeg tror det er fordi jeg liker følelsen av å være tilstede akkurat når handlingen skjer. Det kan som du sier fort bli heseblesende med handlingsfylte bøker i presens, men syntes egentlig det fungerte bra i akkurat Sirkelens Ende. Jeg ble så dratt inn i historien at jeg knapt klarte å legge boka fra meg. Syntes det er spennende med forfattere som eksperimenterer litt med dette. Hilsen Anita

Begge deler. Og gjerne bøker der handlingen veksler mellom de to tidsformene. Det avhenger av hva forfatteren vil formidle.

Jeg foretrekker uten tvil preteritum, men noen ganger er det besnærende med bøker som er skrevet i presens. Jeg tror presensformen er mer krevende for forfatteren. Det skal nemlig lite til før det hele tipper over og blir kunstig. Men denne formen er veldig virkningsfull når den fungerer, fordi man som leser føler at man er med i handlingen.

Det har jeg faktisk ikke tenkt over jeg. Ikke før jeg så denne debatten. Jeg visste jo at det fantes begge delene, men har egentlig aldri tenkt over hva jeg foretrekker. Og for å være ærlig, så finner jeg ikke noe svar på det heller. Så liker tydeligvis begge delene like bra.

Mange store forfattere veksler mellom presens og preterium i samme bok/kapittel, ja til og med i samme avsnitt.
De som kan bruke språket slik, gjør det ofte på en måte som får historien til å virke mer levende og mangfoldig. Presensformen trekker handlingen nærmere og skifte i tempus skjer av og til uten at leseren (les: bl.a. jeg) ikke merker det hvis hun/han ikke leser med det for øye å oppdage slike kunstgrep.

Ja, tror man skal være veldig dyktig som forfatter for å greie å veksle mellom disse formene på en elegant måte. Spesielt hvis det gjøres så hyppig som i samme kapittel og avsnitt. Det beste er som du sier når boken er skrevet slik at du ikke legger merke til disse grepene.

Har du noen eksempler på gode bøker der det veksles hyppig mellom presens og preteritum? Hadde vært interessant å lese :)

Vet ikke om noen bøker der det veksles HYPPIG mellom presens og preteritum, men det er flere forfattere som benytter denne teknikken ganske mye, bl.a. Knut Hamsun i "Benoni" og (tror jeg) i "Landstrykere" og "Markens grøde".

Takk for tips, skal sjekke ut disse bøkene :)

Mener å huske at det gjøres i "Hypnotisøren", og husker også at jeg ikke likte det, i hvert fall ikke slik det ble gjort der. Synes det var upassende og forstyrrende. Men, hvis forfatteren er spesielt dyktig, kan han/hun kanskje gjøre det på en slik måte at man ikke legger merke til grepene?

For meg spiller det liten rolle om boka er skrevet i presens eller preteritum, så lenge verbformen passer til historien som fortelles. Forfattere velger vel verbform ut fra hva som passer til den teksten de skriver?

Noen ganger kan det å skrive både i presens og i preteritum være et godt virkemiddel - særlig om boka inneholder parallellfortellinger.

Bruk av presens fører enkelte ganger til at jeg føler at jeg blir trukket skikkelig inn i handlingen, andre ganger er distansen preteritum gir å foretrekke.

Til syvende og sist er det handlingen og språkbruken i boka som gjør om jeg liker den eller ikke, sjelden verbtid.

Jeg husker at jeg arbeidet ganske mye med akkurat denne problemstillingen da jeg skrev min roman Fyrtårnet. Det mest naturlige er vel å skrive boken enten i presens eller preteritum. og så heller veksle med avsnitt av andre verbformer innimellom, når man ønsker å skape større nærhet eller distanse. F.eks – hvis boken er skrevet preteritum, så kan man i korte avsnitt bruke presens for å gi leseren en forsterket opplevelse av samtidighet.

Veldig enig i det. Jeg tror det kan bli vanskelig å holde flyten i handlingen om det veksles for mye mellom formene. Men som du sier kan det nok fungere som et effektivt hjelpemiddel i enkelte avsnitt.

Jeg har en naturlig hang til å skrive i presens av en eller annen grunn, er nok derfor jeg liker å lese det også.

Jeg kan faktisk ikke komme på en eneste bok jeg har lest som var skrevet i presens. Hvilke presens-bøker kan anbefales for å teste det?

Sirkelens ende og Paktens voktere av Tom Egeland er begge i presens :)

"Naiv. Super" av Erlend Loe er et morsomt eksempel på hyppig bruk av presens, om jeg husker rett. :)

Takk for tips, begge to :) Tom Egeland har jeg fått sterkt anbefalt fra før, så hans bøker bør nok sjekkes ut ja. Og Erlend Loe er jo alltid morsom.

Jeg foretrekker absolutt preteritum.

Verste eksempel jeg har på presens-formen er forfatteren som presterte å skrive i første person, presens, og drepte hovedpersonen på siste linje.

Jeg føler vel at de som tror at de trekker leseren "nærmere" ved å bruke presens, ikke helt vet hvor de egentlig vil ha leseren hen. Men jeg kan jo ta feil.

Jeg foretrekker absolutt preteritum. Har lest en del bøker skrevet i presensform, men det blir ikke det samme. Det kan faktisk irritere noen ganger, og selv om jeg blir vant til det etter en stund så vil jeg helst egentlig slippe. Kan ikke helt sette fingeren på hva det er jeg ikke liker egentlig.

wow, interessant faktisk, men igrunn ikke tenkt over det så mye når jeg leser. Trur jeg kanskje synes at preteritum er best. Leser en i presensform nå, og av en eller annen grunn har jeg oppdaget at det noen ganger irriterer meg, og føler at noen avsnitt blir rare. Kan hende det har noe med oversettinga å gjøre også.

Ja, tror det er mer utfordrende å skrive i presens for å få det til å flyte skikkelig. Spesielt med tanke på dialog og at man ikke kan se tilbake og reflektere rundt det som skjedde etc.

Når du begynner å legge merke til verbformen og irriterer deg litt som du sier er det vel egentlig noe som ikke stemmer helt. Det beste er jo om man som leser ikke tenker over det (slik som flere her nevner).

Av nysgjerrighet: hvilken presensbok er det du leser nå? :)

Uff, tok faktisk feil, dumme meg...er vist ikke en presens bok likevel, er i preteritum, men er noe med gramatikken inne imellom som gnager litt likevel, klarer ikke å finne ut hvorfor eller sette fingeren på det. Boka heter "Den niende innsikt" Av James Redfield. En veldig bra bok faktisk trass i språket:) Gitt den en femmer.

Jeg foretrekker preteritumsformen. No doubt! Føler det blir litt rart i begynnelsen med presens, men jeg kan bli vant til det. Men liker fortsatt best preteritum.