Noe av det jeg likte med denne boka var det ambivalente forholdet jeg fikk til jeg-personen, den svært bitre, litt eldre damen, alltid i offer-rollen, som syter og klager over alt, og som stadig jakter etter tjenester og ytelser fra sine omgivelser. Det er lett å forakte henne, men samtidig kan en ikke la være å synes synd på henne også. Hvorfor har hun blitt som hun har blitt? Det eneste vi får høre er jo hennes egne ord, som vi liksom aldri kan stole helt på, siden hun tydelig smører på der hun tror hun kan tjene på det. Men selve oppførselen hennes tror jeg må være et konsentrat av uheldige sider en får ved å spinke og spare over lang tid, og ved å stadig måtte krysse egne grenser. Jeg ser henne litt som et jaget dyr, som har måttet gjøre alt for mye for å overleve og forsørge barna, og som har mistet mye av det å være menneske på veien. Men samtidig som boka er dypt tragisk, er den også veldig morsom med sin mørke ironi. Likevel synes jeg den var en litt blandet opplevelse, jeg forsvant ikke inn i den som jeg gjør med noen bøker. Boka består jo av jeg-personens notater – notater fra en mislykket poet. Det litt platte språket er derfor kanskje valgt bevisst for å øke realismen, men det gjør også at boka ikke blir noen stor leseopplevelse. Verdt å lese synes jeg imidlertid absolutt den var – for å føle litt på jeg-personens håpløshet. Når jeg møter henne en dag, den fattige eldre damen, kan jeg kanskje forstå noe litt bedre enn før.
Viser 1 svar.
Denne boka liknar litt på Paula Spencer av Roddy Doyle
Sist sett
