Rust begynner som en pageturner, en skikkelig god rockeroman, med masse utsvevende oppførsel på vei mot toppen...bandet The White House var et bra band, det er jeg sikker på. Desverre er det to deler i Rust og jeg sliter litt mer med del to. Den er spennende og presenterer en veldig spennende historie, men det blir for mye navn, for mye svevende og for lite samhørighet med del 1 selv om de hører sammen. Det er synd for denne boken kunne blitt en klassiker i mine øyne. Likevel selv om jeg har litt å utsette på del 2 så gav boken meg en god leseropplevelse og jeg kommer ikke til å glemme The White House med det første.

Chilensk tristesse

I bokas første del - "The White House" - følger vi guttene Thomas, David, Grek, Jon Christian og Daniel, som bor på Kolbotn. En dag kommer det en ny gutt i klassen. Miguel Angel Dario Cortez er sønn av chilenske flyktninger. Guttene har i liten grad vært vant til utlendinger og han blir umiddelbart oppfattet som noe svært eksotisk. Da det viser seg at han er bedre i fotball enn noen andre de kjenner, brytes isen og guttene er uadskillelige i de neste årene. Underveis drukner Jon Christian - rett etter at guttene har bestemt seg for å starte et band.

Bandet "The White House" gjør etter hvert stor suksess, og guttene kan plukke de damene de ønsker. Dem behandler de til gjengjeld svært dårlig - vel vitende om at nye kommer til når andre forsvinner. Med suksessen følger også alkohol- og dopmisbruk i stor stil. Så forsvinner Miguel - eller Passolini som han etter hvert kalte seg - og ingen vet hvor han har blitt av. Hver og en av guttene - Thomas, David, Grek og Daniel - ser tilbake på tiden da de spilte sammen, og forsøker å tegne et bilde av hvem Passolini egentlig var. Men hva visste de egentlig?

I del to av boka - "Los Aparecidos" - introduseres vi for åtte mord eller rettere sagt regelrette henrettelser - som har funnet sted i Buenos Aires. Og nokså snart arresteres gjerningmennene og -kvinnene bak ugjerningene. En av dem er Passolini. Gjennom at flere av dem får fortelle sine historier, får vi innblikk i enkeltskjebner i kjølevannet av militærkuppet i Chile i 1973, der mengder med mennesker bare forsvant. De som var heldige klarte å flykte, men en del av disse klarte aldri å stable på beina noe som lignet verdige liv, selv om rammebetingelsene i så måte kom på plass. Miserable liv som ble døyvet med alkohol ble ofte resultatet. Og midt oppi alt dette prøvde barna å klare seg som best de kunne. De åtte gjerningsmennene/-kvinnene var disse barna, og deres ugjerninger var motivert ut fra et ønske om en slags symbolsk hevn for det som ble deres familiers skjebne.

Dersom dette ikke hadde vært den siste boka jeg hadde igjen ulest på slutten av ferien min, vet jeg ikke om jeg hadde lest den ferdig. Ikke bare fant jeg del en av boka kjedelig, men språket irriterte meg også. Dette ga seg heldigvis etter hvert - kanskje mest av alt fordi de ulike jeg-personene faktisk hadde ulike stemmer, noe som ble reflektert i språket. Det hjalp også at boka, til tross for at den er veldig tykk, er svært lettlest. For øvrig ønsker jeg å understreke at boka mest sannsynlig har mer å gi yngre lesere fordi den handler om en ungdomskultur som mange i dag garantert vil kunne kjenne seg igjen i. Selv er jeg imidlertid mettet av bøker om band, dop & sex og rock & roll.

Da jeg begynte på del to, steg min interesse betydelig, samtidig som det tok litt for lang tid før jeg skjønte sammenhengen mellom del en og to. Å få vite mer om bakgrunnen til de ulike morderne var imidlertid meget interessant. Jeg likte også måten forfatteren fortalte disse historiene på. Her briljerer han med kunnskaper som han besitter nettopp på grunn av sin unike bakgrunn som chilensk flyktning. Dette er historier om forsvinninger, tortur, henrettelser, bestialske hendelser, frykt og angst, fortettet i de forskjellige personenes liv. Del to kunne i så måte ha stått helt fint på egne bein. I den sammenheng synes jeg personlig at del en trekker ned helhetsinntrykket av boka som sådan. Like fullt er jeg glad for at jeg endte opp med å lese denne boka! Jeg er dermed blitt oppmerksom på en for meg helt ny forfatter, som jeg håper kommer til å skrive mer om Chile i fremtiden! Jeg håper ikke at jeg har skremt noen fra å lese denne boka, som jeg er sikker på at andre kan komme til å like enda bedre enn jeg gjorde. Alt i alt synes i alle fall jeg at den fortjener terningkast fire.

Første del syntes jeg var helt grei ... Språket var ganske fint, men det ble altfor mange "som en ..."-beskrivelser, og det var irriterende. Dessuten var mange av beskrivelsene rare - en bekk som høres ut som mynter man slipper ned i et glass? Synes ikke de to lydene ligner hverandre i det hele tatt... Men men.

Andre del leste jeg bare et titalls sider av før jeg ga opp. Det var utrolig kjedelig! Dumt å avbryte en så tykk bok når man er halvveis, men jeg måtte virkelig konsentrere meg for å gidde å lese, så da var det ikke verdt det å fortsette. Synd.