Bokelskere.no

Noen bøker har hatt en avslutning som jeg husker for bestandig. Da jeg var litt over 20 år leste jeg "Syndens høst" og synes den var kjempebra (vet ikke om jeg synes den er like bra i dag, og vil nesten ikke lese den på nytt hvis jeg kommer til å synes den er dårligere nå) MEN iallefall sluttet den slik: "Stillhet i stormens øye, fred i hjertet av kaos". Sikkert ikke noen stor litterær avslutning, men jeg har bestandig husket den avslutningen og synes den er fantastisk.

Det finnes mange bra avslutninger. Akkurat nå kom jeg på avslutningen i Tatt av kvinnen av Erlend Loe: "Og midt på natten våknet jeg. Lamslått av tanken på at den eneste i verden som skal leve mitt liv er meg."

Det må være fra Vita Andersens bok "Sebastians Kjærlighet":

-I dag er bedre enn i går, og i morgen vil bli bedre enn idag. Synes det er helt fantastisk, fullt av håp og optimisme.

Jeg må ærlig innrømme at nå måtte jeg gå i bokhylla og hente boka men jeg visste at avslutningen sto i forhold til tittelen og at den var bra.
Boka er av Aleksander Solsjenitsyn og tittelen er "En dag i Ivan Densovitsj' liv".

Slutten er slik:
En dag var gått, en skyfri dag, nesten lykkelig dag. Tre tusen seks hundre og femtitre dager som denne var det i fangetida hans, fra først til sist. De tre ekstra dagene skyldes skuddårene.

"All was well."

Avslutningen på Harry Potter-sagaen. Ikke akkurat et litterært krumspring, men enkelt og dekkende. Syntes Harry fortjente en slik slutt, har vært gjennom mye den karen.

Min favoritt:

«Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren.» Sjur Gabriel av Amalie Skram.

Den setningen sitter så spikret. Også det sitatet jeg hadde valgt. Skram er ram!

Akkurat det sitatet var det eg og ville svare her. Det gjorde djupt inntrykk, og eg bestemde meg for å aldri meir lese Amalie Skram. Naturalisme er ikkje noko for meg. ;-)

hehe...

DEn einaste eg huskar ordrett, frå 1984 av George Orwell:

"Han elsket Store Bror".

(Etter at hovudpersonen har blitt utsatt for tortur og hans indre menneske er brutt ned....)

"Et hav av sau blev sjømandens grav, står det i visen om August."

Men livet lever av Knut Hamsun

En verdig død for levmannen August!

Hadde jeg brukt god tid til å tenke gjennom spørsmålet ditt hadde kanskje svaret mitt blitt noe annet, men jeg kommer kun på en avslutning som har festet seg.

Jeg tar mynten fra henne og kaster den høyt opp i lufta. Den går opp, opp og opp, glimter mot den turkise himmelen og forsvinner raskt i havet hvor den synker ned mot de store dyp. "Hvorfor kastet du lykkemynten din?" "Jeg trenger den ikke lenger. For hellet kommer innenfra."

Dette er slutten på boken " Gutten som hadde svar på alt" av Vikas Svarup.
Grunnen til at jeg husker dette er først og fremst for at dette var en bok som fengslet meg veldig. Jeg så filmen etterpå og syntes den var like bra.
Hovedpersonen Ram som er en fattig gutt blir plukket ut til å være med i et spørreprogram. Han er ikke belest, har ikke noen skolegang og vet lite om omverden, men klarer alle spørsmålene fordi han er heldig og får spørsmål om ting han ved mange utrolige hendelser i livet sitt har bitt seg merke i. Ved siste spørsmål og muligheten til å vinne en milliard rupier velger han å bruke lykkemynten sin til å avgjøre svaret. Blir det krone vil han svare A og blir det mynt vil han svare C. Han hiver den i lufta og den lander på krone som viser seg å være det riktige svaret. Jeg husker at jeg holdt pusten når han kastet mynten i luften og felte en tåre når den landet riktig. Det viser seg at Ram viste svaret på siste spørsmålet også, samt at mynten viste krone på begge sider.

Ja det er Slumdog millionare jeg mener :) Gled deg til boken for den er bedre :)

Helt klart:

"So we beat on, boats against the current, borne back ceaselessly into the past."

(Fitzgerald, The Great Gatzby)

Det er også min favoritt, ved siden av:

Once there were brook trout in the streams in the mountains. You could see them standing in the amber current where the white edges of their fins wimpled softly in the flow. They smelled of moss in your hand. Polished and muscular and torsional. On their backs were vermiculate patterns that were maps of the world in its becoming. Maps and mazes. Of a thing which could not be put back. Not be made right again. In the deep glens where they lived all things were older than man and they hummed of mystery.

Cormac McCarthy, The Road

(gåsehud hver eneste gang)

Jeg har alltid trodd at avslutningen på Kristin Lavransdatter, Korset var: "... , og hun visste, at nu døde hun-."

Men da jeg skulle ta boka ut av bokhylla for å skrive det korrekt av, oppdaget jeg at det var over en side til, der hun skriver om en liten samtale mellom Sira Eiliv og Ulv.

Her er det flere å velge mellom for min del både når det kommer til ord og avslutning. Men den avslutningen jeg husker MEST er Aljosja tale ved steinen i "Brødrene Karamasov". Det blir litt noe ala "Bergpreken"-feeling rundt det hele.

Jeg har ikke den norske oversettelsen liggende foran meg og på grunn av akutt latskap (noe som inntreffer undertegnede i ny og ne) så skal jeg sitere den engelske oversettelsen:

And whatever happens to us later in life, if we don't meet for twenty years afterwards, let us always remember how we buried the poor boy at whom we once threw stones, do you remember, by the bridge? and afterwards we all grew so fond of him. He was a fine boy, a kindhearted, brave boy, he felt for his father's honour and resented the cruel insult to him and stood up for him. And so in the first place, we will remember him, boys, all our lives. And even if we are occupied with most important things, if we attain to honour or fall into great misfortune -- still let us remember how good it was once here, when we were all together, united by a good and kind feeling which made us, for the time we were loving that poor boy, better perhaps than we are. My little doves let me call you so, for you are very like them, those pretty blue birds, at this minute as I look at your good dear faces. My dear children, perhaps you won't understand what I am saying to you, because I often speak very unintelligibly, but you'll remember all the same and will agree with my words some time. You must know that there is nothing higher and stronger and more wholesome and good for life in the future than some good memory, especially a memory of childhood, of home.

People talk to you a great deal about your education, but some good, sacred memory, preserved from childhood, is perhaps the best education. If a man carries many such memories with him into life, he is safe to the end of his days, and if one has only one good memory left in one's heart, even that may sometime be the means of saving us. Perhaps we may even grow wicked later on, may be unable to refrain from a bad action, may laugh at men's tears and at those people who say as Kolya did just now, 'I want to suffer for all men,' and may even jeer spitefully at such people. But however bad we may become -- which God forbid -- yet, when we recall how we buried Ilusha, how we loved him in his last days, and how we have been talking like friends all together, at this stone, the cruellest and most mocking of us -- if we do become so will not dare to laugh inwardly at having been kind and good at this moment! What's more, perhaps, that one memory may keep him from great evil and he will reflect and say, 'Yes, I was good and brave and honest then!' Let him laugh to himself, that's no matter, a man often laughs at what's good and kind. That's only from thoughtlessness. But I assure you, boys, that as he laughs he will say at once in his heart, 'No, I do wrong to laugh, for that's not a thing to laugh at.'

Kapittelet i sin helhet kan leses her for de som er interessert: http://www.online-literature.com/view.php/brothers_karamazov/96?term=stone

Jeg må nok innrømme at det var noe "saltvann" i øyekroken etter å ha lest det der.

Åh, det finnes så mange gode avslutninger. En av de jeg husker best av de siste bøkene jeg har lest er fra Frank McCourts bok "Angela's Ashes" ("Engelen på det syvende trinn" på norsk). Det siste kapittelet består av ett (to?!) ord :"'tis". Det er flott avslutning på en veldig god bok. Ingen fare for spoilere heller, da man er nødt til å ha lest boken for å forstå hvorfor dette er en god slutt.

Bokavslutningen jeg husker aller best er fra Ulysses av James Joyce. Etter en lang dags ferd gjennom Dublin er Leopold endelig hjemme hos sin Molly. Siste kapittel av boka er en eneste lang enetale (indre monolog) fra henne, og til tross for at hun har vært utro og de to lenge har levd i sølibat skjønner leseren at hun faktisk elsker han på sitt vis. Boka avsluttes med at Molly tenker tilbake på da hun og Leopold møttes:

I was a Flower of the mountain yes when I put the rose in my hair like the Andalusian girls used or shall I wear a red yes and how he kissed me under the Moorish wall and I thought well as well him as another and then I asked him with my eyes to ask again yes and then he asked me would I yes to say yes my mountain flower and first I put my arms around him yes and drew him down to me so he could feel my breasts all perfume yes and his heart was going like mad and yes I said yes I will Yes.

"Veien gjennom Flanderen" av Claude Simon, slutter i en flere sider rystende og lang periode uten punktum, hvor de siste linjene forløper slik; "krigen brer seg ut foran oss, nesten fredelig, den spredte kanonaden slår ned på slump i de folketomme frukthavene med monumental, dump og hul lyd lik en dør som slår og slår i et tomt hus, landskapet ligger øde under den urørlige himmel, hele verden er stanset, stivnet, opptrevlet, splintret i småbiter, et folketomt hus, en ødegård, unyttig ligger den der prisgitt tidens upersonlige, planløse og tilfeldige herjing og hærverk."