Bokelskere.no

Jeg sitter igjen med klump i halsen og en veldig vond følelse. Dette må være noe av det værste jeg har lest, en uforståelig trist skjebne for "Hanne Dahl". Det er Hannes fortelling om hvordan hun lager hjelpere, hvordan hun utvikler nye personligheter, for å skjerme seg mot all jævelskapen (ha ikke noe annet ord for det enn det...) hun opplever i livet.

Noen ganger i boka tenkte jeg at hvor i all verden er støtteapparatet, hvor er de som må ha visst at noe var riv ruskende galt? Denne boka gjorde meg trist, men samtidig er jeg veldig glad for å ha lest den.

Etter et par sider forsto jeg at her måtte jeg legge all skepsis til side og heller lese historien som en roman. Dette er så mye å ta inn over seg at det er lett å ta seg selv i å lure på om det kan være sant eller fysisk og psykisk mulig. Det er ikke min rolle som leser, uten relevant bakgrunn, å tvile. Dette er "Hannes" historie, slik hun kjenner den. Det har vært spekulert i "falske minner" eller påvirkning fra overlege, men det er vel ikke noe de fleste er kvalifisert til å vurdere.

Historien er grusom, dette er ting vi helst ikke vil tro kan skje og når vi hører om det så vil vi tro at det er ett engangstilfellet. Det som sjokkerer meg er ikke handlingene til overgriperne, men alle rundt som velger å ikke gjøre noe. Det er flere som har mulighet til å få vite hva som skjer, men som heller velger å ikke bry seg.

 Det er til tider vanskelig å tro på, for min del tror jeg det er måten boken er skrevet som gjør at jeg synes det er vanskelig å forholde seg til historien. Jeg har lest bøker fra andre ofre så jeg har desverre ikke problemer med å tro på overgrepene, det er måten disse "personlighetene" er beskrevet på som gjør det uvirkelig. Hadde det vært lagt fram og beskrevet på en annen måte så tror jeg det ville vært lettere å forholde seg til.

Det er ikke tvil om at denne jenta har hatt ett forferdelig liv med få lyspunkt, det å dele det med oss synes jeg er viktig og tøft gjort. En god bok som forhåpentligvis kan sette lys på ikke bare overgrep, men også ettervirkningene.

Holder på å lese denne boka nå. Utrolig sterk. Må legge den fra meg innimellom. Blir rett og slett for mye... Men er glad jeg leser den. Kommer til å lese hennes andre bok også.

Har lest ferdig boka. Utrolig sterk historie. Skjønner ikke at noen kan være så grusomme. Tenker masse på det jeg har lest. Har ikke ord som beskriver det jeg føler nå. Men glad jeg leste boka. Den anbefales, men man bør tåle litt, for historien hennes er helt grusom.

Grusom historie dette her! Som deg lurte også jeg på hvor de som burde ha hjulpet Hanne var, gjennom alt hun opplevde. Her er det flere overgripere, og det øker sjansen for at noen visste. Men dessverre har vi jo sett både i "Christoffer saken" og overgrepssaken i Alvdal at mange kan vite, uten å gripe inn. Jeg tenkte også da jeg leste denne boka at Hannes oppdelte sinn, samlet sett kanskje "husker" enkelte ting som enda verre enn de var. Hun var bl.a bare 2 år da deler av dette skulle ha hendt. Jeg tar også høyde for at det evt bare er jeg som synes at fortellingen er for brutal til at jeg orker å ta alt sammen inn som virkelige hendelser.

Jeg har tenkt en del på denne boka, etter at jeg ble ferdig med den. Det er noe ved den som er urovekkende, og da tenker jeg ikke på de grusomme detaljene i overgrepshistoriene, men i opplevelsen av at her er det noe som ikke stemmer. "Hanne" hadde ingen minner om overgrepene, før hun begynte i terapi. Da dukket både de forskjellige personlighetene opp, og deretter div. minner. Forskning har vist at visse metoder i terapirommet, kan være med på å skape falske minner. Jeg kan selvfølgelig ikke vite om dette er tilfelle her, men ønsker å lufte tanken. Jeg betviler ikke at Hanne har blitt utsatt for omsorgssvikt/mishandling, men kanskje ikke slik det er beskrevet i boken. Jeg fant også en anmeldelse fra Dagbladet, hvor det jeg ønsker å uttrykke er bedre beskrevet. Gjengir denne derfor under her. Til slutt vil jeg tillegge at det finnes mange bøker om barn og omsorgssvikt, og flere av dem gir et mer "representativt" bilde av temaet. Jeg ville valgt å lese en av dem istedet for "Vannliljen".

"VANNLILJEN" EN SPEKULATIV HISTORIE. Av KATHRINE KRØGER HAMMERSTRØM

«Vannliljen» skal være den første boka i Norge der en med diagnosen multippel personlighet forteller om hvordan de ulike personlighetene ble skapt. Boka er det mest groteske jeg noensinne har lest.

Den middelaldrende kvinnen som skjuler seg bak pseudonymet Hanne Dahl, oppsøkte overlege dr. Thomas Kessel, overlege ved Ringerike psykiatriske senter, pga. depresjoner og fordi hun gjorde ting hun seinere ikke husket noe av. Hos dr. Kessel fant hun fram til sine ulike personligheter, «hjelpere», som handlet uten at Hanne var klar over det og som ble utviklet som beskyttelsesmekanismer mot de mest uhyrlige overgrep fra barndommen som Hanne hadde fortrengt. Det er disse hun gjenerindret hos dr. Kessel og som hun forteller om i boka.

Og det er uhyggelig lesning. Om seksuelle overgrep som startet da hun var to år gammel, om faren og farmoren som laget bordell på låven der hun som liten ble misbrukt på det mest groteske, mens de bortskjemte småsøstrene løp intetanende utenfor og lekte. Om barneselskap der de andre barna fikk kosedyr, mens hun fikk en død rotte, farmor som rev hodet av fugleungen hennes, faren som kuttet katten hennes opp med ljå. For hver av grusomhetene ble nye personligheter skapt som hjalp henne å komme gjennom, «hjelpere» med navn som Redd, Skallet, Vil ikke, Vismannen, etter hvert også Kontrollør 1 og 2, som holdt oversikt over de mange personlighetene hennes.

«Vannliljen» er en fortelling så grusom, så tvers gjennom fylt av ondskap eller galskap et en leser uvilkårlig vil stille spørsmål om dette virkelig kan være sant - slik ondskap er vanskelig å fatte, og da spesielt i en slik ramme og av en slik art og og et slikt omfang som Hanne skildrer. Og det er her både Pax og psykiater Kessel har gjort en svært slett jobb. For forholdet mellom det uhyrlige som barnet Hanne forteller om står i grell kontrast til dr. Kessels mildt sagt overflatiske etterord.

Her skriver han kjekt om «østerrikeren Sigmund Freud» som var den første som interesserte seg for multiple personligheter, og hvordan han selv etter møte med Hanne begynte å lese litteratur om fenomenet, for til slutt å sette diagnosen. Og endelig om sin rolle som «fødselshjelper» der de to i terapirommets trygge rammer dykket ned i Hannes underbevissthet og fant fram til den barndommen hun hadde fortrengt.

Ikke ett ord om det svært omdiskuterte ved denne type terapi, og seinere avsløringer av at den kan skape såkalt falske erindringer. Heller ingenting om det problematiske med Hannes poetisk-barnlige, men likevel så «riktige» terapeutspråk, og at de ulike hjelperne (eks. Lydig og Savn) åpenbart har fått navnene sine i terapirommet og ikke av barnet Hanne.

Den skolebokaktige oversikten over de tjuefem hjelperne på slutten av boka, sammen med sentimentaliteter som at dr. Kessel har vært en «reservebestefar for de små hjelperne», hever ikke troverdigheten. Selve fenomenet multippel personlighet, som er bokas egentlige tema, behandles på en slik måte at vi ikke kommer nærmere enn om vi hadde sett den mest spekulative amerikanske film om temaet.

Det ellers så seriøse forlaget Pax beveger seg i et farlig landskap når det gir ut denne boka, og det er å håpe at de to neste bindene i trilogien kan forsvare utgivelsen. For at kvinnen som skjuler seg bakpseudonymet Hanne Dahl har blitt utsatt for overgrep, er hevet over enhver tvil. Spørsmålet er hvilken rolle dr. Kessel (og Pax) spiller.

Diagnosen i dag kalles DID . Og det er vanlig å bli mistrodd på at folk kan være så " jævlige" . Og at det må være falske minner . Godt hjulpet av spekulative Hollywood filmer. Og ikke minst er diagnosen flittig brukt som forklaring på mordmysterier i bøker og tv serier . Ikke lett å skulle fortelle at en har nettopp Did da. Ikke alle pasienter har like voldsomme opplevelser som barnet i vannlilje . Men et vært overgrep mot er barn er jævlig og for noen blir det å " glemme" å overleve . Helt til du ikke klarer glemme mer . Og er du heldig møter du noen som forstår hva du feiler . Hvorfor ting blir glemt , en gjentar alt en sier , aner ikke hvordan en har kommet seg fra et sted til et annet osv . De fleste får feildiagnose , feil behandling og mange tar sitt liv. Boka er ille å lese men det er verre å forstå at den hyggelige faren , bror , venn onkel eller naboen faktisk ikke var hyggelig men ødla livet ditt . Alvdal saken har vel vist at så jævlig kan folk være .

Jeg har hørt om DID, og jeg tviler verken på at den diagnosen finnes, eller at jenta i boka har blitt utsatt for overgrep. Men jeg ønsket å lufte muligheten for at minnene hadde blitt manipulert i terapirommet. Det er noe som dessverre ikke bare skjer på film, men som man nå har god dokumentasjon for at har skjedd en god del mennesker. Altså at en viss type terapi kan forandre eller til og med skape fullstendig falske minner. Dette er noe jeg jeg tror kan være nesten like skadelig for en person, som om overgrepene hadde vært virkelig. Den såkalte Bjugnsaken er blitt nevnt i en slik sammenheng. Samtidig er jeg fullstendig klar over at ingen andre enn de involverte i slike saker vet hva som virkelig hendte.

Jeg mistror ikke at mennesker kan være grusomme. (Se min omtale av boka "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl") I "Vannliljen" er det helheten ved historien som blir fortalt, som gjorde at jeg begynte å sette spørsmålstegn ved autentisiteten. Beskrivelsen av bl.a hennes yngre tvillingsøstres oppførsel mot "Hanne" er et eksempel. Jeg vil hevde at det er svært sjeldent at to barn ,over så lang tid, er fullstendig blottet for empati med sin egen storesøster. Men det kan sikkert skje.

Det er fremdeles andre bøker jeg istedet ville ha lest, enn "Vannliljen", både for å vite mer om DID, og/eller overgrep mot barn.