Bokelskere.no

Jeg tror jeg skal være enig med en del andre her inne, og innse at det kan være godt med en Kausgård-pause en geng imellom. Jeg leste de tre første Min kamp-bøkene sammenhengende, og var minst imponert over den tredje. Deretter måtte jeg vente noen uker på nummer fire, og likte den svært godt da den kom (selv om den opprinnelige romanen som ligger som intertekst, En tid for alt, er bedre). Så måtte jeg vente igjen, lenge, følteset som, før jeg kjøpte nummer fem rett før sommeren. I tillegg var jeg da i gang med en annen bok, som jeg måtte lese ut først, men så var det Knausgårdtid, og det var en fryd. Kanskje skyldes det ventingen, kanskje skyldes det noe annet, men her synes jeg Knausgård er tilbake på nivået fra den første boka.

I de tidligere bøkene har jeg, i tillegg til språket selvfølgelig, blitt særlig imponert av de essaysitiske passasjene i tektstene, der Knausgård er i nærheten av å formulre en poetikk, eller i det minste en innsikt i hvordan det er å skrive romanen. Disse er ofte knyttet til nåtidslivet til jeg-personen. Denne delen av historien, der teksten tar for seg forfaterens tanker, ideer og følelser rundt det å skrive, det å være far, det å være en offentlig person, synes jeg er gode. Men i denen boka, nummer fem, er det først og fremst historien som fenger og driver leseren framover. Teksten rommer en historie om tilhørighet, både geografisk og følelsesmessig, om vennskap og kjælighet og ikke minst svik, både mot sine nærmeste, venner, familie og elskere, og seg selv og sine drømmer.

Hovedpersonen er dypt traumatisert, og veier opp for sine egne tap og nederlag i det offentlige rom gjenom å drikke og miste totalt kontrol. I tillegg er det påfallende hvor ofte han er utro, eller føler behovet for å være utro. Jeg er av de som mener at det ike er nødvendig å tro på forfatteren når han hevder dette er er hans liv, boka er like god uansett, og i denne boka håper jeg for forfatterens skyld at dette ikke er rent biografisk. Uansett skriver han godt om det, det er en naturlighet i sidesprangene, en ekthet i desperasjonen og en skam og oppgitthet i bakrusen hovedpersonen opplever som er trolg og ekte. Det er en bedrift å klare å skrive fram i en vanlig tekst.

Min kamp 5 er en av mine favorittbøker, og er helt på høyde med Ute av verden og En tid for alt. Men kanskje forandrer tiden synet på denne også, og jeg er mindre sjarmert neste gang jeg leser den,når avstanden til Knausgårds monumentale verk er støre og mer balansert

Godt sagt! Jeg liker også Knausgaard! Han skriver drivende godt!