Les Parfymen! Den er bestialsk god, om forfengelighet, fransk dekadense/svinerier og desperat lengsel. Alkymisten ble for meg flosklete og enkel. Den er så obvious, i mangel på bedre ord. Der andre muligens ble glade, ble jeg egentlig litt sur ;o) Jeg følte meg nokså snytt; var det dette verden ble så sjelelige og harmoniske av?