Bokelskere.no

Borgerskapet ble som regel dramatisk skildret gjennom komedier. Samtlige av Shakespeares komedier avviker fra denne normen. Han bruker bare kongelige, hertuger, hoffmenn osv i dem òg. Kanskje et tegn på at han ikke hadde den litt trangsynte respekten for overklassen som resten av samfunnet så ut til å ha. Han brukte dem jo i komediene, og gjorde komiske skikkelser av dem. Det var uvanlig. Jeg tror han valgte å bruke overklassen fordi menneskene der hadde tid til å boltre seg i det han kunne best - sosiale relasjoner, kjærlighet, hat, makt (ikke minst), filosofiske samtaler, dyp metafysikk og individuelle egenskaper.

For Shakespeare, var skikkelser med tid til det åndelige, universale redskaper. Det er noe av grunnen til at karakterene lever like lyst i dag. Han fylte dem med tanker og dilemmaer som mennesker alltid vil ha, og gjorde dermed kunsten tidløs. I tillegg fikk han den fine muligheten til å la sterke personligheter i "overklassestykkene" være beskyttere av både arbeidere og fattige. Da tenker jeg spesielt på Hamlet, som i sin mest berømte enetale minner litt om Bob Dylan i "How many roads must a man walk down, before you will call him a man?" Spillerommet han fikk i hoffet, var noe helt annet enn spillerommet på småbruket.

Men bare så det er sagt - det er klart han var fast gjest ved hoffet etterhvert! Truppen hans spilte jo for Elisabeth og ikke minst Kong James (de fikk jo navnet The Kings Men, og røde kapper, og betydelig økte inntekter da han kom til makten). Det sies at dronning Elisabeth oppfordret Shakespeare til å skrive The Merry Wives of Windsor fordi hun ble så glad i den fete Falstaffe-karakteren, at hun hadde lyst til å se ham forelsket i et komediestykke.

Shakespeare drev både med real estate og annen business, han var en rik investor da han nærmet seg femti og kunne til slutt endelig redde en økonomisk forfallen familie i Stratford fra ytterligere ydmykelse for deres fattigdom. Det virker sannsynlig at han gjorde det fordi han flyttet tilbake før han døde.

Det er ikke umulig at han forlot kone og barn og dro til London for å redde far, mor og søsken ut av de trange kårene. Jeg liker ihvertfall å tro det. Og det faktum at han kunne henge blant kongelige til slutt, og tjene flesk, selv om han var en ussel dramatiker, i rollen som største og viktigste navn i The Kings Men, er ganske utrolig. En noenlunde fornuftig forklaring på det plutselige opprykket er ambisjon, talent og bevissthet. Det hele er etter min mening alt for sammensatt til å være produktet av et team.

Du kan din Shakespeare Ove Karlsen, og er som tusenvis av forskere i materien flinke til å psykologisere og anta rundt Shakespearske private forhold. Det er utmerket alt sammen. Synes Eirik Røkkum oppsummerer ønsket bak all denne virksomheten ("Selv synes jeg det er langt mer fascinerende hvis Shakespeare var én mann, et diktergeni ... ikke en hemmelig politisk orden ...") som selvsagt er et ønske i en moderne individualistisk orientert verden. Tanken om en annen skapelsesprosess gjør at det nærmest vrir seg i en Shakespeare skrev Shakespeare tilhenger har jeg inntrykk av. Og hva skal de så med all denne prosaiske, psykologiske og ... dessverre, også tynne forskningen, når motpartens teorier vurderes? Nei, den er til skrekk og gru ubrukelig, unyttig, all forskning må startes på ny! ... og jeg har ikke møtt en Shakespeare skrev Shakespeare tilhenger som virkelig går inn i Petter Amundsens argumentasjoner. Ei heller Ove Karlsen, eller Røkkum.

Jeg har ikke din Shakespeare kompetanse, ei heller din overbevisning Ove. Du nevnte i ditt første innlegg at den første som tvilsatte forfatterens identitet bar etternavnet Bacon, og endte sine dager på mentalsykehus. En effektiv argumentasjon kanskje, men som forteller at du ikke levner denne tradisjonen stor kredit. Men hvorfor har den oppstått? (glem Diana Bacon) Aller mest fordi Shakespeare's orginalmanuskript aldri er blitt funnet. Det viktigste bevis overhode for å kunne avgjøre et forfatterskaps ekthet, er ikke tilstedeværende. Ganske logisk at det oppstår spekulasjoner kanskje?

Jeg tror han brukte mye tid på Globe-teateret, at det var som et hjem for ham; at han arbeidet seg halvt ihjel med manuskriptene der inne. En forfatter samler som regel alt han trenger i skrivestua, så det kan plukkes ned fra hyller og være lett tilgjengelig når det trengs. The Globe brant ned mot slutten av Shakespeares karriere, ja brannen markerte vel selve avslutningen. Mulig manuskriptene gikk tapt der, i likhet med eventuelle loggføringer, dagbøker, notater osv. I såfall er det vel ikke rart han trakk seg tilbake. Selv hadde jeg blitt fryktelig frustrert.

Ellers kan det se ut som at Shakespeare på en eller annen måte har forutsett brannen. Utifra det vi kan lese i "Stormen", kan det nesten virke som om han satte hele bygget i lys lue på egenhånd - og det ville vært noe å skrive bok om!

Det var en bybrann i London i 1666 også.

Det er selvsagt rom for spekulasjoner, og det er mange antistratfordianere der ute, men jeg skulle gjerne visst hvorfor en spøkelsesforfatter i kulissene ville holde egen identitet hemmelig. Dramatikeren skrev åpenbart for penger, og han var veldig praktisk i forhold til å skrive stykker som passet teaterets fysikk og mulighetene til de forskjellige skuespillerne i truppen. Pengene er det Shakespeare og truppen hans som tjente.

Men er det ikke helt utrolig da at det ikke finnes et eneste spor etter hans - må vi anta - uendelige mengder skriftlig arbeid? Og når trykkeriarbeidet til gjengjeld har den formen den har, ja nærmest ber om tolkninger - og et arbeid som lå i tiden? Du har lest boken, du er nysgjerrig, men holder fast - nærmest som Shakespeare selv kanskje (din versjon av Shakespeare). Og mysteriet blir ikke mindre når gravstedet er tomt - ingen Shakespeare! Intet skjellett, usikre portretter, og en total mangel på manus, ikke en eneste loggføring, en dagbok eller notat!!!

Nei, jeg holder fast ved en ting som historisk forskning har lært meg - ingenting er helt sikkert - og vår viten om frimurernes virksomhet - en klo som er tydelig avmerket hos Shakespeare, er mangelfull. Situasjonen kan sammenlignes med den man har ovenfor all metafysikk; det virker ikke sannsynlig eller fornuftig, men fenomenene er der - det uforklarlige - som vi like godt kan forholde oss til, mener nå jeg, uten å kaste fornuften overbord.