Jeg leste denne boka rett etter at jeg var ferdig med Night's Dawn triologien, og det ble en ganske pussig kombinasjon. Nesten alt Hamilton hadde etablert i triologien sin er snudd på hodet her: I Night's Down finnes det en rekke koloniplaneter og habitasjoner, det er utstrakt handel og det virker som det enkleste i verden å reise mellom stjernene via ormehull.
Her er det tungt å være romreisende. Ormehullene krever for mye energi, de er forbeholdt en tur og så er portalen som åpnet hullet utbrukt. Det er kolonier på andre verdener, men handel mellom verdener er ulønnsomme, og det er også stjernereiser i det hele.
Der man hos Night's Dawn laget seg koloniplaneter som så etter ca 100 år kjøpte seg "fri" skylder koloniplanetene penger som firmaer kjøper opp for så å plyndre planetene - men selv dette er ikke særlig lønnsomt og er i ferd med å ta slutt.
Hos Night's Dawn har man en fremmed rase som samler på kunnskap og som er menneskene ekstremt teknologisk overlegne- Kiintvesenene. Det har man også her, Dragene, men der Kiintvesenene har som politikk å ikke gi for mye finformasjon fra seg for ikke å forstyrre utviklingen med en rase, så har Dragene den motsatte strategien, de gir fra seg så mye som folk vil ta i mot.
Det er som om Hamilton har gått i dialog med seg selv.
På det mer personlige planet er det også en tvist - hos Night Dawn forelsker hovedpersonen Joshua seg i en svært uskyldig 16-åring, Louise som han i utgangspunktet lover langt mer enn han har tenkt å holde til. Her forelsker hovedpersonen Lawrence seg i Roselyn som i første omgang virker som atter en unskyldig jente, før det viser seg at hun er kjøpt og betalt av hans far for å etablere et forhold til ham. Og der Loise kommer sammen med et foreldrepar som vokter hennes dyd som en skatt er Roselyn sin mor vel inneforstått og tar imot pengene for det Roselyn har gjort.
Men noe er også likt. Troen på hva mennesket kan få til. En fremtidoptimisme og en teknologioptimisme. Og også en slags Deus ex machina slutt der alt ordner seg forde noe utenfor menneskeheten griper inn.
Det store, store paradokset her i boka er en tidsreise. Tidsreiser er alltid problematiske, og denne kanskje mer enn oen annen jeg har vært borte i fordi den forutsetningene for det som skjer helt og holdent bygger på en tidsreise som igjen bygger på det som skjer i boka, og ikke klarer jeg å skjønne at dette ikke biter seg selv helt i halen.
