Bokelskere.no

Måtehold er å foretrekke ja. Alkymisten og dens like blir fort litt svette, type "han la ørene mot gresset og syntes bestemt han kunne høre det vokse, og mens han lå der, hans kropp i kontakt med jorden, så innså han at han var uløselig forbundet med naturen, at han var en del av noe større, at det måtte finnes noe mer, og at livets mål, selv om det for ham alltid ville forbli ukjent, kunne være større enn hva som fattbart var, og hvor vakkert det var at mennesket bidro, hver for seg og sammen, selv uten å vite det.".

Dårlig parodi, men grøss. Gi meg heller en handlingsbasert roman, ikke krim eller thriller, men en bok der interaksjonen mellom mennesker skildres på en slik måte at man med litt fantasi synes man kan forstå hva som driver dem. Dessuten; hva er nå psykologiske motiver uansett verdt, all den tid vi gjør ting uten å ha anelse om hvorfor. Gi meg heller Hamsun, som skildrer disse merkelige impulsene vi i blant kan få, uten å ty til forsøk på dyp selvinnsikt.

For all del, alt kan fungere, også skildring av følelser og klamme betraktninger av ovennevnte type, men det er en tynn linje å gå på, få forfattere mestrer denne balansekunsten.

Sentimentalitet er et underlig ord. Hvorfor får man så mange negative assosiasjoner til det som nordmann? Jeg er av den oppfatning at Hamsun er den mest sentimentale forfatteren jeg har lest, men det gjør han uten å være sentimental. Altså, grunnmotivet i de fleste av hans romaner er svermeriske unge menn som opplever ulykkelig kjærlighet, han skriver om det flaue uten å bli flau, ja han skriver med humor og innsikt og holder balansen mellom det søte og det bitre. Napoleonskake smaker best med litt kaffe å skylle den ned med, slik må det være; og Hamsun serverer oss ikke det som står på bordet, vi må selv forsyne oss; dvs. istedet for at han broderer ut alle sine tanker (eller som du uttrykter det, "forsøk på dyp selvinnsikt"), tvinger han oss til å gjøre våre egne tanker, til å utvide vår egen selvinnsikt. De forfattere som skriver om søtladne tanker uten å gjøre mer flid enn som så, de er ikke virkelig sentimentale og burde ikke gå under en slik definisjon. Nå går jeg her imot ordboksdefinisjonen, men det får bare klare seg.

Forestill deg den passasjen du skrev ("han la ørene mot gresset") som et avsnitt i Markens Grøde. Herregud. Det ville vel ikke helt fungert. Da skjønner man hvorfor Hamsun er dyktig, eller hvis jeg får lov, en mester.