Jeg syns ikke slitte bøker (dvs. med flekker, fillete smussomslag, sider som holder på å falle ut, ødelagt rygg, etc.) er sjarmerende. Det viser jo egentlig bare at man er uforsiktig med dem. Har flekkete klær sjarm? (Ser det for meg: "Den rødvinsflekken der fikk jeg nyttårsaften 2006, dere! Håper på enda flere dette året!") Eller ripete dvd/cd'er? Vil ikke akkurat si at sånt tyder på at man er glad i tingene sine. Men jeg kan se sjarmen i en litt gammel gulnet bok med kommentarer her og der i margen, som kanskje er arvet av en bokelskende slektning eller kjøpt i bruktbutikk. Det kan være kos! Men å ødelegge sine egne bøker for at de skal se "lest" ut? Nei takk. Yndlingsbøkene mine er sikkert lest et titalls ganger og ser fortsatt like fine ut :) (Muligens litt gulnede, men det skjer jo av seg selv)
Viser 1 svar.
Jeg er så enig, så enig med deg! Jeg har ikke som ambisjon av bøkene mine skal se flunkende nye ut, men jeg liker at smussomslagene er hele og pene, og at bøkene mine fremstår i god stand. Bøkene mine er de fineste og kjæreste tingene jeg har, og de dominerer fullstendig i hjemmet vårt. At jeg med vilje skulle lurve til bøkene, er fremmed for meg. Det aller viktigste for meg er at JEG vet at jeg har lest dem - ikke at jeg på noen måte må bevise at de er lest overfor andre. ;-) En og annen bok som har vært med på en strandferie har nok fått hard medfart både av sol, sand og kanskje til og med litt saltvann. I så fall et sjarmerende ferieminne ... ;-)
Sist sett
