Bokelskere.no

Ja, slutten. Hva skal man si og hvem skal man tro på? Her er intrigene så infløkte og motsigelsene så mange. Tror vi 100 prosent på Adam Walker? Jeg tenker på forholdet til søsteren, som hun benekter på det sterkeste! Hvem av dem tror vi på? Og hvis Adam lyver om det, lyver han kanskje også om drapet på Cedric Williams? Og slutten; man må vel tro at Rudolf Born har gått totalt fra konseptene, enten er han blitt helt dement eller så er han blitt sinnsyk på en eller annen måte. Jeg liker veldig godt den jordnære måten Cècile Juin takler sakene på når hun reiser til Rudolf Born og kommer i en, mildt sagt, kinkig og ikke så lite skummel situasjon! Denne boka kommer jeg til å lese flere ganger, den har så mange bunner og jeg er nokså sikker på at når jeg leser den igjen om noen år vil jeg kanskje forstå den på en annen måte! Kort sagt: Paul Auster er en trollmann av en dikter!

Paul Auster skriver saa bra at han kunne faa en bruksanvisning til aa bli stor litteratur! Auster har vaert ord, hver setning i sin hule haand. En mester i fortellingens kunst.

Det var mitt første møte med Paul Auster. Interessant forfatter....det blir liksom noe mer enn krim og spenning dette - man undres - hva er drøm og hva er virkelighet? Boken har også en genial "konstruksjon" - men den slutten? Underfundig, den kom temmelig brått. Her er det mye uløst som ligger i luften, men noe ble kanskje oppklart også? (Nå har jeg en engelsk utgave av ham, Sunset Park - lydbok, liggende - bør vel ta den med det samme.)

Også mitt første møte med Auster, dette. Jeg synes historien var god, spennende, fikst fortalt. Når jeg likevel ikke vet helt hvordan jeg skal bedømme den, er det fordi jeg innimellom sitter med en følelse av at det er litt for flinkt og oppkonstruert. Det er en kjølig intellektuell distanse som gjør at historien ikke berører meg så mye som den "burde". I farten er det bare ett sted hvor jeg husker han skildret følelsene på en måte som berørte. Det er der Adam og hans søster minnes sin døde bror hvert år på hans bursdag. Det som gjør at jeg likevel ender opp med en femmer på terningen for denne boka (i den grad terningkast er viktige...), er slutten, inkludert siste side. Den synes jeg binder det hele sammen på en god måte.

Jeg synes boka minner litt om Coetzees "Summertime", og disse bøkene kom vel også ut omtrent samtidig.

Jeg følger deg på det oppkonstruerte eller blasse i enkelte beskrivelser. Jeg leser ikke nok overbevisning eller tyngde inn i at Adam Walker skal bli opprørt over mordet av denne unge gutten på åpen gate, og dette er jo sentralt så det bør ha kraft. Skiftet mellom 1., 2., og 3. person er greit, men sånt oppfatter jeg ikke som genialt enda 2. person- beskrivelse ble ekstra intens fordi tabutemaet slik ble mer påtrengende. Sammenliknet med John Irving, savner jeg nerve og følelsen av at boka er særlig nødvendig for Auster å skrive. Boka berører i hvert fall ikke annet enn overfladiske lag i meg, men så skal jeg lese Sunset park i dagene som kommer. Inntil videre synes jeg hans skjelvende kvinne er mer intellektuelt og følelsesmessig spennende.

Ja, nå har også jeg fullført "Usynlig" og jeg skulle gjerne gitt den terningskast 6+;) Den er jo veldig typisk Paul Auster - og det er et kvalitetstegn - men underveis fikk jeg også assosiasjoner til "Magikeren" av John Fowles og "Spør støvet" av John Fantes! Og grepet med skiftet av fortellervinkling i de forskjellige delene er veldig fikst, særlig i den andre delen, med du-formen i nåtid! Samt da det kom frem at alle navnene jo var fiktive ...

Du spør om vi 100 prosent kan stole på Adam Walker, - og det mener nå jeg at vi kan. Jeg tolker slutten nettopp som et bevis på det, - der blir vi presentert for den virkelige Rudolf Born, og det stemmer med hvordan Adam har skildret ham tidligere, delvis på grunnlag av Margots antydninger. Céciles historie bekrefter jo nettopp disse sidene ved ham, - og da er det jo all grunn til å stole på det Adam fortalte om i del to også. Jeg følte på den måten at alt falt på plass, - men nå er det spennende å høre om andre synes jeg er helt på jordet!

Dessuten er jeg spent på om noen har gjort seg noen tanker om tittelen? Jeg mener å huske at forfatteren Jim(?) på et tidlig tidspunkt skrev noe om at man selv ble usynlig når man skrev biografisk, i førsteperson entall, men finner det ikke igjen!

Helt enig. Har nylig lest boka - i norsk utg. Det var en spennende og ikke minst velskrevet fortelling. Dette var den første boka jeg har lest av Auster, - men det blir definitivt ikke den siste...

Og her er det noe jeg ikke har forstått. Har nettopp avsluttet boka etter å ha slitt meg gjennom den, og synes det har vært vanskelig å forstå hva det er som gjør at historien og fremstillingsformen får så mye god tilbakemelding :-/

Nei, det håper jeg inderlig ikke! Den eneste boken jeg slet litt med var New York trilogy, og det tror jeg det er flere som er enig i! Men, f.eks. Moon Palace! Herlig!

Moon Palace er og blir den store romanen for meg! Den jeg alltid kommer til aa lese om igjen. Synes The New York Trilogy er fin og. Den har tema som dukker opp fere steder i Austers forfatterskap senere.

Jeg er enig med deg! Hvorfor akkurat "New York triologien" hausses opp som en Auster-klassiker av ypperste merke, har heller ikke jeg skjønt. Den er imidlertid meget spesiell og veldig original. Det skal den ha!

"Moon Palace" og "Sjansespill" er blant mine favoritter! Den første gjenleste jeg for et par år siden, og den andre ligger for tur. ;-)

Hmm, her føler jeg et behov for å være en motvekt til alle dere som advarer folk mot New York-trilogien. Dette var boka som virkelig fikk meg hektet på Paul Auster, og er etter min mening fortsatt hans beste roman. Hvis man har sans for det metafysiske og intrikate i Austers forfatterskap vil jeg anbefale alle å starte med New York-trilogien!

Det var ikke min mening å advare mot New York-triologien. ;-) Opp gjennom årene har jeg imidlertid "reddet" mange fra å gi opp Auster etter at de har slitt med New York-triologien. Denne novellesamlingen ER spesiell og temmelig smal, og jeg oppfatter den heller ikke som veldig representativ for alt det andre Auster har skrevet. Rent bortsett fra at de fleste bøkene hans handler om fremmedgjøring, livets tilfeldige spill og hvilke konsekvenser dette kan få. Og er det noe novellene i alle fall handler om, så er det fremmedgjøring ... og kanskje også det meningsløse ved tilværelsen .... ? Eller hva tenker du?

Joda, enig med deg i at New York-trilogien ikke representerer alt Auster står for som forfatter. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken om at New York-trilogien er Auster i konsentrert form: metahistoriene, identitetsproblematikken, letingen etter et meningsfullt narrativ i eget liv. Alt dette går igjen i resten av forfatterskapet.

Nå har jo Auster også skrevet bøker hvor disse trekkene ikke er like påtrengende og dominerende, i tilsynelatende mer tradisjonelle narrativer som "Mr. Vertigo" og "Timbuktu", selv om disse også inneholder mye mer enn den ytre handlingen tilsier. Men siden vi er på diskusjonssiden til "Invisible", må jeg si at jeg kjenner jeg igjen mange aspekter ved denne boka som jeg også fant i New York-trilogien, og det er jeg glad for!

Uansett er det godt at du promoterer Auster. Han fortjener en stor leserskare.

Edit: Nå er jeg fristet til å spørre. Hvor lenge siden er det du leste New York-trilogien? Kanskje den fremstår annerledes hvis du går tilbake til den nå, etter å ha lest mye annet av Auster? Jeg er nemlig ikke enig med deg at boka ikke er representativ for Auster. :)

;-)Det siste spørsmålet du stiller ("hvor lenge er det siden du leste new York-triologien") gjør at også jeg går i meg selv nå. Kanskje det er dags å lese novellesamlingen på nytt og se om jeg opplever denne annerledes i dag enn da jeg leste den for 13-14 år siden ... man har forhåpentligvis blitt mer moden med alderen, mer dedikert som leser ... håper jeg ... ;-)

Auster er blant mine favorittforfattere, og lenge følte jeg meg veldig alene om å kjenne til hans bøker. Han har åpenbart fått en ny vår, for de siste 5-6 årene har flere og flere fått opp øynene for hans bøker. Og det er morsomt!

Helt enig..synes ikke New York trilogien var helt topp, men leste den omsatt til nynorsk og det kan jo være at den ikke var den beste.Brooklyn Follies derimot...herregud så bra..