Bokelskere.no

Holder på med "La meg synge deg stille sanger" og klarer ikke helt bestemme meg om jeg liker den eller ikke. Historien er grei nok og den er forsåvidt underholdene, men jeg synes det blir litt klamt med så mye sentementalitet. Men hadde en mistanke om det da jeg begynte på den. Tror den faller inn under samlingen min av bøker "alle" elsker, men eg ikke helt skjønner den store fascinasjonen med. Andre jeg har det slik med er bla "Alkymisten", "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede", "Vindens skygge" og "Bienes hemmelige liv". Noen flere som har det på samme måte?

Skrev ikke dette innlegget for å tråkke noen på tærne. Blir bare forundret over disse bøkene, over hva det er som gjør at de fenger så mange. Kanskje jeg har gått glipp av noe? Liker bøker som rører ved følelsene, og har blitt beveget av mange. Dette gjelder også triste historier som Toratrilogien. Og Hamsun vet jeg ikke helt hvor jeg har, har ikke lest så mange. Synes språket er tungt, men samtidig har det et fascinerende og gripende tungsinn over seg. I tillegg en del gullkorn av følelsesskildringer. Spennende diskusjon.

Noen liker mora, andre liker dattera. Er det ikke stort sett slik det er gjennom hele livet? Hva er så galt med å like det ene eller andre? Nå har jeg blitt så gammel at jeg gidder ikke lenger kaste bort tid på en bok jeg ikke liker. Om jeg liker en bok eller ikke, finner jeg som regel ut etter de ti første sidene. Livet er for kort til å lese dårlige bøker og alt for kort til også å skulle irritere seg over hva som får andre til å like disse bøkene. Kan vi ikke bare akseptere at vi er forskjellige?

Jeg er en av dem som simpelt hen ble henført av Stille sanger. For meg var det en utrolig vakker historie, jeg synes ikke språket var det minste svulstig eller klisjeaktig og boken var slett ikke sentimental. Når det gjelder Bienes hemmelige liv, er jeg enig i at den forteller en viktig historie fra vår nære fortid som vi ikke bør glemme. Øya og Vindesn skygge er derimot ikke av mine favoritter. Alkymisten har et budskap som er viktig i søken etter meningen med livet, sånn utover det ble jeg litt skuffa da jeg leste den historien. Som flere av debattantene skriver her så oppfatter vi bøker forskjellig i forskjellige faser av livet. Som et eksempel vil jeg nevne Vinterbarn av Dea Trier Mørch, hvor handlingen foregår ved barsel- og fødeavdelingen på Riksen i København hvor mye går galt, men også noe ender lykkelig. Denne boken leste jeg første gang da jeg var et par og tjue år, lenge før jeg fikk barn. Den gangen hadde jeg ingen forståelse for det jeg leste og heller ikke noen referansepunkter. Da jeg så leste boken igjen noen tiår seinere, var det en historie jeg kunne identifisere meg med og som gjorde et utslettelig inntrykk, jeg felte mange tårer… Hva er forresten galt med å felle noen tårer? Egentlig tror jeg det er litt sundt!:)

Jeg har selv lest "La meg synge deg stille sanger", og jeg blir litt forundret over at denne boka kalles sentimental. Det var faktisk et ord som var helt fraværende i mitt vokabular da jeg leste boka. Derimot er tonen i boka nokså stillferdig. Her skjer det meste på det indre plan, og heller lite på det ytre. Dette fører nok til at noen vil synes boka er kjedelig fordi den er så stillestående i handlingen. Jeg kan for øvrig heller ikke erindre at det var så mye "dekorert" språk i denne boka ...

Blir vi virkelig så blaserte som lesere at vi ikke kan tåle å bli litt beveget av en bok? Jeg tenker selvsagt ikke på virkelig dårlige bøker, som overspiller til de grader på det følelsesmessige - nærmest spekulativt. Jeg tenker derimot på helt vanlige romaner som "Bienes hemmelige liv" og for så vidt også bøker som "Øya". "Bienes hemmelige liv" synes jeg faktisk forteller en ganske viktig historie fra vår nære fortid - om rasisme, segregeringspolitikken i USA etc. Jeg kan heller ikke erindre at denne var spesielt tårepersete. "Alkymisten" kan man selvsagt mene mye om, men det var mange seriøse lesere - for ikke å snakke om kritikere - som trykket denne boka til sitt bryst da den utkom. Den var jo så annerledes! Så kom kritikken mot boka - egentlig godt hjulpet av at forfatteren skrev vel mange likelydende og etter hvert temmelig flosklete bøker - og plutselig tvilte "alle" i kor på denne boka. Den kunne kanskje ikke være så genial likevel? Og det ble plutselig flaut å skulle forsvare en bok som "alle andre" skjønte bare var tull ... Selv opplevde jeg boka som en fabel da den kom ut, og da tolererer man mer av ymse greier i handlingen, for ikke å snakke om svulstige metaforer. Det hele kan sammenlignes med at man hakker løs på en bok innenfor genren magisk realisme, fordi handlingen ikke er realistisk.

Hvorvidt sentimentalitet i en bok oppleves plagsomt eller fantastisk, tror jeg helt og fullstendig avhenger av hvor man står i livet. Jeg kan huske faser i mitt eget liv med f.eks kjærlighetssorg, og hvor bøker som omhandlet tapt kjærlighet gikk rett hjem hos meg. Hadde jeg lest de samme bøkene i dag, ville jeg antakelig ha spydd. Men der og da trengte jeg disse bøkene.

Jeg tror at mange av de litt alternative bøkene - som "Alkymisten" i sin tid var en åpenbar eksponent for - er et uttrykk for folks søken etter en mening med tilværelsen i vår skiftende tidsalder. Og når moralen kan være så enkel som at det er veien som er målet, og ikke målet i seg selv - ja, så er vel det ganske herlig vel? Sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken av mange, hvor filosofien egentlig er selvfølgeligheter satt i system.

Jeg vil altså slå et slag for at det må være tillatt med litt følelser og gjerne også en dæsj sentimentalitet i bøkene, uten at det dermed er noe galt verken med bøkene eller oss som lesere! Og det finnes ikke et gitt svar en gang for alle - ikke engang for det samme mennesket/den samme leseren. Noen ganger er sentimentalitet helt herlig - andre ganger til å spy av. Men den dagen vi generelt hever oss høyt over bøker som beveger oss litt, ja som til og med kan fremkalle tårene, da er vi på ville veier, synes jeg. Det er åpenbart ikke "kult" å følge strømmen, og den ultimate leser ønsker helst å like de bøkene som kun et fåtall leser. Er det slik? Synspunkter er ønskelig!

Det kan knapt sies bedre, Rose-Marie: det som teller, er hva man selv synes om boken. Og hva man faller for eller misliker kan variere veldig i tidens løp - iblant bare på grunn av at man får mer erfaring med årene, og derfor oppfatter ting annerledes etter hvert; iblant er det ens egen situasjon og sinnsstemning der og da som avgjør hvilke bøker som "treffer". Og endelig: sentimentalitet må få lov å finnes i et sunt følelsesregister! Det er kanskje en etterdønning etter "ironiens tiår" (var det ikke det 1990-tallet ble døpt?) at vi ofte bruker begrepet "sentimentalt" om "ting" vi vil markere avstand til? Nå fikk du meg til å gruble litt over ordbruken tessmers (min egen også): det jeg for min del har problemer med, er egentlig ikke "sentimentalitet" som sådan, men det er veldig lett å ty til den merkelappen som argument i den fellende dom... Er vi kommet ut i et semantisk uføre, på toppen av alt?;-)

Men det er nå gøy å høre hvor forskjellige meninger det finnes om et og samme verk, lell! :-D

Det er mulig jeg og flere andre her legger forskjellige ting i begrepet "sentimental". Brukt på en negativ måte tenker vel jeg i retning av at "klisjéfylt" er mer dekkende. I den diskusjonen som pågår her fikk jeg imidlertid følelsen av at et hvert tilløp til at en bok fremkalte følelser fort ble stempet som noe forkastelig. ;-)

Mmm - jeg skjønner hva du mener, "føleri" er også et "godt" negativt stempel - men selvfølgelig veldig krasst, da! Og det er jo ganske "farlig" i en skriftlig diskusjon... For min del er forresten jeg kjempe-sentimental - ikke minst i forhold til endel bøker jeg leste i oppveksten, og som jeg bare må ha når jeg snubler over dem på bruktmarkedet. (barneboken "Dynedikken" har jeg ikke sett siden barnehagen, men en vakker dag dukker den nok opp, og DA...!!!)

For min egen del leste jeg nok innleggene i tråden her med utgangspunkt i min egen - store - skuffelse over "Vindens skygge". Jeg ønsket jo å bli revet med av fortellingen, men for min del falt boken helt igjennom, fordi jeg syntes fortellerstemmen forsøkte å være poetisk, men snarere ble parodisk. Og dermed stempler jeg boken som et forsøk på å legge seg på et høyere litterært nivå enn forfatteren (oversetteren?) er kapabel til. Og med det som bakteppe, tolket jeg på min side ikke denne diskusjonen som en "nei-til-følelser-tråd". Bøker som klarer å fremkalle sterke - ekte - følelser er jo suverent de beste! Ja, nei, jo, kommunkasjon er jammen vanskelig - som alltid....

Det er kanskje ikke så mye å legge til for her er allerede så mange bra innlegg og jeg er enig med så mange.
I de aller fleste bøkene er der noe en blir grepet av, men alle reagerer ikke på samme måte. Det er det som er så fenomenalt at vi opplever bøkene så forskjellig.
Kunsten er å bruke "edruelige" ord når en beskriver både ros eller ris. Hvem vil synest det er toppers at favorittboka blir slaktet og særs dårlige karakteristikker av den?

Den gang jeg las "Alymisten" visste jeg egentlig ikke hvilken sjanger det var og jeg må si jeg ble skuffet over boka. I ettertid skjønner jeg mer av hvordan boka burde ha blitt lest fra min side. Det kan godt være at jeg leser den igjen og sitte igjen med et annet inntrykk, hvem vet.
Jeg ser veldig mange leser f. eks. krim, jeg har fått min dose og nå blir det bare sporadisk. Å gå fra å lese flere krimbøker etter hverandre og så begynne på f. eks "La meg synge... det må være en utfordring. Klarer en å "snu" i sitt hode? Er det fort å tenke "det må jo skje noe snart"?
Etter så mange bra innlegg blir dette som å hoppe etter "Wirkola".

Det er meget konstruktivt å følge dine interessante og kunnskapsrike dialoger. Takk! Enig med deg i at det for mange ikke er "kult" å følge strømmen. Slik har det nok alltid vært. Selv er jeg jo en av dem som ikke har begynt på Knausgård (og tilhører kanskje derfor en sær kategori?)men føler vel egentlig at det har med andre ting å gjøre... Jeg bare er ikke "der" akkurat nå, i tråd med hva du sier. Vi leser, oppfatter og føler forskjellig - til ulike tider. Ingen tvil om det. Det å bare skulle måtte lese tunge, akademisk korrekte bøker, er slitsomt. Ulike bøker bidrar på forskjellige måter til utvikling og vekst. Noen ganger trenger jeg "bare" en spennende historie, andre ganger bare MÅ jeg ha noe om politikk og samfunn (veldig ofte egentlig). Alle bøker beveger og skal bevege - om det er mot gråt, latter, frykt eller alvor. For noen er det sånn, og for andre er det slik... Selv må jeg si at jeg sliter litt med "Markens grøde". Har vel lest den sånn halvveis - i min ungdom - men klarer ikke helt å fatte dens brillians. "Alle" sier at den er en av de beste - noensinne - uff, jeg må vel til pers igjen.

Enig med deg! Jeg kunne heller ikke klart å lese bare "korrekte", seriøse bøker hele tiden. Det er like fullt en nedre grense (mht. kvalitet) for hva jeg gidder å bruke tid og krefter på. Jo mer jeg leser, jo flere bøker oppdager jeg, og jo mer tvinges jeg til å velge - ut fra den erkjennelsen at jeg ikke når over alt.

For meg virker det som om det nærmest har gått inflasjon i å kunne si at "jeg liker i grunnen best de bøkene som ikke alle andre liker, jeg". Og så tenker jeg "hm! den boklista har jeg lyst til å se nærmere på, for kanskje får jeg noen ideer ..." - bare for å oppdage at også disse boklistene er fulle av mange av de samme bestselgerne som "alle" andre har på sine boklister. Da tenker jeg: Nå må "vi" holde opp her! Er det så farlig å innrømme at man leser en del bestselgere? Og er det så farlig å innrømme at man også har likt disse bøkene?

Jeg husker et selskap jeg var i for noen år siden, og hvor temaet var "Alkymisten". En av de tilstedeværende sa at jo hun hadde i grunnen likt den, men nå (etter masse negativ omtale av både den og Coelhos øvrige bøker), var hun ikke helt sikker lenger ... Hvorpå jeg spontant utbrøt at "du må da stole på din egen dømmekraft!" Og med ett ble den fine stemningen som hadde vært til da, nokså spent. Ingen ønsket - turte? - å si noe som helst om boka. Da mener jeg at snobberiet har kommet for langt. Når de samme menneskene som helst ikke vil gå i takt med "hopen", helst vil gå i takt med "sine" - hva er forskjellen? Hvor blir det av den ekte personlige smaken?

Når det gjelder "Markens grøde", så hadde jeg det på akkurat samme måte som deg i mange år. Løsningen på min Hamsun-fobi ble lydbøker. Etter å ha levd halve livet mitt og fått litt livserfaring på baken, klarte jeg å åpne øynene for Hamsuns verden. Og underlig nok (!!) er det nettopp "Markens grøde" som har gjort størst inntrykk på meg. Det er så mange lag i historien - og det er så mange ting som har relevans selv den dag i dag. Hvis jeg var deg, ville jeg ha gitt boka en sjanse til! Som lydbok!

Tusen takk! Det skal jeg gjøre. Jeg har en følelse av at jeg kan komme til å mene det samme etter hvert. Liker når det er mange lag i historien, og har jo også selv levd mer enn halve livet..

NB! Hurra for deg i det selskapet! Hehe...

Jeg kan ikke garantere at du kommer til å like boka, men det er noe med et levd liv = flere preferanser/knagger å henge ting på. Så det har formodningen mot seg at denne historien ikke skulle ha noe som helst å si deg. ;-) Desto mer spennende å høre hva du synes til slutt! Og bare så det er sagt: på disse sidene er det lov å mene det man vil, bare man begrunner det! ;-)

Enig! Begrunnelser er viktig! Kommer tilbake med kommentar om "Markens Grøde"..

Jeg venter i spenning! ;-)

Bra innlegg, du treffer nok en og annen nerve her, og dette håper jeg folk følger opp med egne synspunkter. Har selv ikke tid til et langt svar nå, men for min egen del er det slik at jeg lett blir beveget og rørt. Det at en bok åpner tårekanalene er derfor ikke nødvendigvis et kvalitetstegn, og det vil sjelden være disse bøkene som setter de dypeste spor i meg. Og angående motviljen mot å følge strømmen, og den ofte medfølgende fordømmelsen av bøker som "alle" andre liker, så er det nok dessverre slik for mange, undertegnede inkludert til tider, helt sikkert. Men hva er det som utgjør vår "smak" og våre preferanser? Det er noe som i hvert fall ikke følger oss fra fødselen av, men som utvikles, miljø i samspill med individ, og følgelig kan identitet være en stor del av det, og farge vår smak. Smaken er ikke gudegitt, den formes av oss så vel som at den definerer oss. Denne vekselvirkningen gjør at man vanskelig kan si at det å mislike bøker andre liker, bare fordi man ikke ønsker å følge strømmen, er noe falskt og uærlig. Man skulle jo kanskje ønske at "smak" var noe sanselig rent og ekte, men slik er det ikke, med mindre man da godtar de premissene jeg nevnte og synes det er helt greit at disse utgjør en del av det. Hmm, dette ble nok svært rotete, men skitt la gå.

Jeg er veldig enig med deg! Vår personlige smak påvirkes av så mangt - også av forhold vi selv ikke er oss bevisst.

Jeg mener selvsagt ikke at det forhold at en bok får en til å grine, betyr at boka nødvendigvis er spesielt god og en vi vil huske for all tid. Men jeg er heller ikke med på at en bok som nettopp får oss til å grine, automatisk skal bli stemplet som dårlig.

Jeg tror også at jo mer man leser og utvikler sine evner til å ta til seg det skrevne ord i dens ulike former, jo mer krevende og kresen blir man som regel. Og jo større er sannsynligheten for at man liker nettopp bøker som ikke oppleves som "tilgjengelig" for folk flest (fordi litteraturen oppleves som tung, vanskelig, komplisert etc.).

Når jeg bevisst provoserer slik jeg gjør i mitt forrige innlegg, er det fordi jeg aner at det er en trend hos enkelte at man for all del ikke vil like det som går hjem hos folk flest. Og den største skepsisen finner man blant dem som ikke en gang har åpnet aktuelle bøker. Det blir litt for dumt, synes jeg. Det er mulig at jeg dermed erter på meg enkelte. ;-) Men: det er jo også morsomt å få en diskusjon med litt temperatur i disse ellers så daffe sommerukene! He-he ...

Jeg er nok for det meste enig i det du skriver, men akkurat i tilfellet "La meg...", er det noe klamt (som er et ord som er flittig brukt), og jeg mener og tror det skyldes den etter hvert altfor forutsigbare handlingen, som alltid tar den "sentimentale" retning. Opptakten var fin, og stillferdig, som du påpeker, samtidig som handlingen omhandlet svært alvorlige forhold, men så begynte klisjeene å ramle inn, og det på løpende bånd: alt stemte, alt klaffet, alle de "rette" bildene ble tegnet opp osv, følelsene av holywoodisk feelgood, eller hva jeg skal kalle det, ble fullstendig dominerende, for min del.

Og det må du selvfølgelig få lov til å mene! Du har jo lest boka og er i din fulle rett til å mene det du vil om den! ;-)

Måtehold er å foretrekke ja. Alkymisten og dens like blir fort litt svette, type "han la ørene mot gresset og syntes bestemt han kunne høre det vokse, og mens han lå der, hans kropp i kontakt med jorden, så innså han at han var uløselig forbundet med naturen, at han var en del av noe større, at det måtte finnes noe mer, og at livets mål, selv om det for ham alltid ville forbli ukjent, kunne være større enn hva som fattbart var, og hvor vakkert det var at mennesket bidro, hver for seg og sammen, selv uten å vite det.".

Dårlig parodi, men grøss. Gi meg heller en handlingsbasert roman, ikke krim eller thriller, men en bok der interaksjonen mellom mennesker skildres på en slik måte at man med litt fantasi synes man kan forstå hva som driver dem. Dessuten; hva er nå psykologiske motiver uansett verdt, all den tid vi gjør ting uten å ha anelse om hvorfor. Gi meg heller Hamsun, som skildrer disse merkelige impulsene vi i blant kan få, uten å ty til forsøk på dyp selvinnsikt.

For all del, alt kan fungere, også skildring av følelser og klamme betraktninger av ovennevnte type, men det er en tynn linje å gå på, få forfattere mestrer denne balansekunsten.

Sentimentalitet er et underlig ord. Hvorfor får man så mange negative assosiasjoner til det som nordmann? Jeg er av den oppfatning at Hamsun er den mest sentimentale forfatteren jeg har lest, men det gjør han uten å være sentimental. Altså, grunnmotivet i de fleste av hans romaner er svermeriske unge menn som opplever ulykkelig kjærlighet, han skriver om det flaue uten å bli flau, ja han skriver med humor og innsikt og holder balansen mellom det søte og det bitre. Napoleonskake smaker best med litt kaffe å skylle den ned med, slik må det være; og Hamsun serverer oss ikke det som står på bordet, vi må selv forsyne oss; dvs. istedet for at han broderer ut alle sine tanker (eller som du uttrykter det, "forsøk på dyp selvinnsikt"), tvinger han oss til å gjøre våre egne tanker, til å utvide vår egen selvinnsikt. De forfattere som skriver om søtladne tanker uten å gjøre mer flid enn som så, de er ikke virkelig sentimentale og burde ikke gå under en slik definisjon. Nå går jeg her imot ordboksdefinisjonen, men det får bare klare seg.

Forestill deg den passasjen du skrev ("han la ørene mot gresset") som et avsnitt i Markens Grøde. Herregud. Det ville vel ikke helt fungert. Da skjønner man hvorfor Hamsun er dyktig, eller hvis jeg får lov, en mester.

Dette er rare greier. Noen bøker blir skrytt opp i skyene, og man fatter bare ikke hva all viraken skyldes. "Vindens skygge" var definitivt slik for meg - jeg ble bare irritert over den boken. "Alkymisten" og "Bienes..." har jeg instinktivt styrt unna, for jeg tror ikke jeg ville hatt utbytte av dem. "Kvinnen som..." har jeg i sin tid begynt på - men falt av lasset ganske fort, uten at jeg nå husker hvorfor boken ikke fenget. Og når det gjelder "La meg synge deg stille sanger": vel, den har jeg liggende på vent, i den engelske originalversjonen. Så nå er jeg spent på hvordan jeg vil like den - håper inderlig at det ikke blir en ny "Vindens skygge"!!! Egentlig er det jo litt greit å ha sånne "personlige båser": hvis en bok sies å være litt-sånn-Vindens-skygge-aktig, så vet jeg at jeg skal bla nøye i boken før jeg kjøper den!

Men: noen i denne tråden har vært inne på hvorvidt oversettelsen kan være av betydning for hvordan "slike" bøker faller i smak. Det tror jeg absolutt er et godt poeng - gode oversettere er gull verd, men ikke alle bøker får de oversettelsene de fortjener - og derfor lurer jeg iblant på om det er oversettelsen eller boken i seg selv jeg reagerer negativt på, når jeg misliker en bok. Hvordan ville det vært om jeg kunne lest "Vindens skygge" på spansk? Ville jeg likt den bedre da? Jeg leste Bridget Jones' dagbok på engelsk og humret godt - god flyt i språket, gode observasjoner, virkelig tatt på kornet. Så bladde jeg i den norske oversettelsen da den kom ut, og ble dypt indignert på bokens vegne over hvor elendig oversettelsen var - den fantes jo ikke morsom! Platt og flatt - direkte pinlig. Følgelig styrer jeg nå unna alle oversettelser utført av den oversetteren - det er neimen ikke alltid forfatterens skyld om en bok havner i vrangstrupen på leseren...

...og i rettferdighetens navn: "Bienes hemmelige liv" refererte jeg til i forrige innlegg, og etterpå har jeg dobbeltsjekket: den boken er IKKE en av de jeg har bladd i og bestemt meg for å la være igjen i butikken... Her surret jeg godt, det var en annen bok jeg tenkte på. "Bienes..." må jeg bla i før jeg vet om jeg vil lese den - men omtalen/resymeet har gjort meg nysgjerrig, den skal sjekkes ut!

Det finnes gode sentimentale romaner og det finnes svææært dårlige sentimentale bøker. Dette henger vel med at det er vrient å skildre følelser overbevisende, men likevel veldig mange som prøver, for hva annet er det igrunn å skrive om? ...

Noen forfattere vet hvordan man bør dekorere ... det er vel som å innrede et hus, man skal kjenne måtehold, ikke slenge rundt krimskrams, glansbilder og porselensfigurer og male tapeten i gult, grått og grønt. Selvsagt blir man en anelse flau hvis man står mellom veggene til et slikt hus, ja kanskje endog uvel.

Hadde det på samme måte da jeg leste den, helt enig i at det blir for sentimentalt. "Alkymisten" er jeg heller ingen fan av, men "Bienes hemmelige liv" likte jeg ganske godt selv om jeg godt kan forstå sammenligningen. (Leste den på ferie, og da "krever" jeg mindre av bøkene jeg leser, så er sikkert en sammenheng der.)

Jeg er enig, og vel så det (så nær som "Kvinnen...", som jeg mener hever seg himmelhøyt over det meste av resten av de midelmådige, som du nevner). At "La meg..." føltes klam, hersker det ingen tvil (hos meg selv, så klart); faktisk utviklet det seg: klam klammere flodbølge... Jeg kan gjerne gråte over en bok, men her ble nok latteren nesten mer nærliggende.

Jeg har ikke lest noen av bøkene du nevnte, men jeg tror jeg har samme allergien... jeg slet meg igjennom "Øya" (The Island)for et par år siden, syns historien var ok, men språket (kan kanskje ha noe med oversettelsen å gjøre også) degraderte den til en kioskroman... I tillegg skjønner jeg godt det du mener med bøker som "alle elsker", mange av mine venninner er Twilightfans og jeg forstår det rett og slett ikke.

Nok negativitet fra meg for i dag! :)

bienes hemmelige liv, vindens skygge, klarte ingen av de. følte meg vel litt snytt for den gode leseropplevelsen alle snakket om.......

Hvis jeg skal forklare innvidde at jeg syns ei bok er temmelig banal og overfladisk (men kanskje tar sikte på å være veldig, veldig dyp OG nær OG rørende), sier jeg at den er "litt sånn Bienes hemmelige liv". Så jeg følger deg HELT. "Stille sanger" trodde jeg bare ikke på. Fint med vennskap mellom to kvinner i forskjellig alder, men hallo - det må fungere språklig! Dialogene er overhodet ikke troverdige og ikke refleksjonene deres heller. Eller historien som nøstes opp. Nei, det må være litt mer hold i det. La meg anbefale deg Philip Roth :-)

Kaster meg på Phillip Roth anbefalingen!

Jeg er ikke noen overbegeistra fan av sentimentalitet og ordmalende språk i bøker jeg heller. Men jeg tror ikke jeg er kategorisk imot det heller. Det kommer vel ann på om det er noe mer enn bare sentimentalitet. Det holder liksom ikke at det er vakkert og sentimentalt, det må være noe mer, ikke sentimentalitet for sin egen del. Hva det "mer" skal være, det blir jo spørsmålet.

Innlegget ditt fikk meg til å tenke på 'Odysseen'. Den boken er vel både sentimental, full av klisjer, har et meget dekorativt språk og har definitivt det "mer" :)

Klarer ikke la være å kommentere hvor morsomt det var at alle vi tre som er enige i TS likevel likte Vindens Skygge. :)

Godt sagt, har det også sånn. Men skal en tro salgslistene, er vi i mindretall.

Forøvrig liket jeg "Vindenes skygge", der den godeste Carlos smurte de språklige dekorasjonene på med nennsom hånd.

Sånn er det for meg og. Jeg var en av de som likte Vindens skygge, men Alkymisten likte jeg ikke og Moby Dick har jeg også hørt mye skryt om uten at den falt i smak hos meg. Ofte er det også at bøker som mange ikke liker faller i smak hos meg...

Jeg har det på samme måte, men Vindens Skygge likte jeg imidlertid. Tror det handler om at jeg elsker bortgjemte biblioteker. Alkymisten falt ikke i smak hos meg, og Bienes Hemmelige Liv tviler jeg litt på at jeg vil lese.

For meg handler det om at det blir FOR mye klisjé. I samme kategori bøker finner du ofte de som er litt for lette å forutse. Det blir et slags irriterende fenomen hvor forfatteren har prøvd å være poetisk uten å lykkes. :)