Bokelskere.no

Enig i dette...jeg fikk endelig "tatt meg sammen" og lest noe av Fosse i dag...hadde en kort, intens lesestund i formiddag.(Ikke lydbok denne gangen). Boken har stått på prioriteringsliste siden den kom ut...og jeg har også nå anskaffet to Fosse romaner til. Skal si det var kraft i denne korte teksten, nesten så man ble grepet av piskeslag under lesingen. Kampen for tilværelsen, de to med sin kjærlighet mot resten av verden..de som ikke eier mot de andre som eier.Om det skjedde i Bjørgvin i et tidligere århundrede, så er da temaet til de grader aktuelt i dag også; det er flyktninger, det er kriger, det er forfordeling og urettferdighet...hva skal disse to gjøre for å overleve da? Man aner at Asle har tatt kampen opp for å sikre kone og barn. Hva gjorde denne korte romanen så fascinerende? - selvsagt var det kjærlighetshistorien og dette unge paret i en ugjestmild verden, men også like mye det "Draumkvedaktige" i fortellermåten, evighetsperspektivet med "juleevangeliet" flettet inn, og slekters gang, med fedre og sønner og noe som går i arv. Dessuten ble det språklige en stor estetisk opplevelse, hele romanen var jo som et epos med assosiasjoner til musikk og en fuge som fortsetter og fortsetter...forfatteren er ikke glad i å sette punktum...men innimellom kom det faktisk noen "raske smell" med minimalistiske setninger på få ord (F.eks."For alltid borte"), uhyre virkningsfullt som kontrast til de sidelange periodene. Musikken, sangen var på en måte flettet inn i historien også, det var noe som berørte både Alida og Asle. Alida kunne høre inni seg sangen om kjærligheten og finne trøst i den. (Dette minnet meg om Kino og Juana, to fattige mennesker som holder sammen og står alene med sin kjærlighet i en uvennlig verden - Steinbeck's The Pearl. - Kino er også villig til å kjempe med alle midler for å beskytte sin kone og barn, og han finner fred ved å lytte til den gode, fredfulle sangen inni seg, familiesangen, fedrenes sang - men senere kommer sangen om det vonde og farlige og ødelegger idyllen)

Er enig med deg, dette er både uvanleg og fantastisk. Det uskrivne er nesten like sterkt som det skrivne.
Skrivemåten er spesiell, fekk nærmast inntrykk av hav og bølger som duvar fram og tilbake med større og mindre styrke - alt etter kva som låg i innhaldet.
Har ikkje lese noko av Fosse før, denne her skal eg iallfall lese meir enn ein gong.

Tror jeg liker alt jeg har lest av Jon Fosse, og det begynner å bli ganske mye. Har omtalt en god del i bloggen min - Andvake er vel en av de beste synes jeg. Min omtale