Er egentlig litt anbivalent i forhold til dette temaet.
For noen år siden var jeg ekstremt opptatt av at alle bøkene mine (og jeg har en god del!) skulle være innbundet. I tillegg skulle de være uten ytre lyter, iberegnet smussomslaget. Jeg var veldig nøye med å ta av smussomslaget når jeg - aller nådigst - lånte bøker ut. Da en venninde av meg kom tilbake fra en sydentur og leverte tilbake en svært slitt utgave av Garps Bok - med sand mellom hvert eneste blad - greide jeg nesten ikke skjule hvor sjokkert jeg var!
Litt om litt endret vanene mine seg; nå kjøper jeg nesten like ofte pocket-utgaver, som innbundne bøker. Enkelte ganger, om boka er virkelig bra, kjøper jeg den i innbundet form også. Mine mange turer innom bruktbutikker og antikvariater har lært meg å sette pris på slitte bøker. Enkelte bøker har fått en slitt og brukt patina som oser av bruk - og kjærlighet. Det ser nesten rart ut når ei bok står skinnende blank og tilsynelatende ubrukt i hylla - har den kanskje ikke blitt lest?
Viser 2 svar.
Jeg synes en skinnende blank bok er spennende, full av potensiale og forventning. Man vet fremdeles ikke helt hva som kommer til å utmale seg når man åpner boken og begynner å lese den. Noen ganger kvier jeg meg nesten for å begynne å lese den, litt av magien forsvinner i det man åpner de første sidene og begynner å lese, men forhåpentligvis, og som regel, erstattes den av innholdets magi istedet.
Nye bøker har absolutt noe for seg! Jeg liker beskrivelsen din godt og kjenner meg igjen; jeg elsker å gå i bokhandelen for så å ta med meg et rykende ferskt eksemplar hjem. Likevel har jeg en forkjærlighet for bøker som allerede er lest. Er ikke helt sikker på hva det kommer av, men tror det kan ha noe å gjøre med at jeg føler jeg på den måten deler leseopplevelsen med andre. Hmmm, er ikke sikker på om dette gir noen mening ;)