Bokelskere.no

Er det noen her som gjør noe med bøkene deres for at de skal holde seg fine? Teiper dem slik man gjør det på biblioteker f.eks? Eller har på bokbind? Eller er slitte bøker bare sjarmerende?

Jeg er bare nysgjerrig. :) Selv gjør jeg ingenting med dem bortsett fra å ha på smussomslagene.

Jeg tar bestandig av smussomslaget når jeg leser boka, og så setter jeg det på igjen når jeg er ferdig. Ellers er bøkene mine oppbevart i kasser i kjelleren, til jeg en dag får mitt etterlengtede rom hvor jeg bare skal ha bokhyller og et skrivebord, og DER skal alle mine bøker stables, og så skal jeg registere de her inne på bokelskeren for å få en oversikt. Gjett om jeg gleder meg til det:):):):)

Da jeg studerte, kjøpte jeg bokbind til en del bøker fordi jeg dro så mye rundt på dem. Godt utstyrte bokhandler har ( eller pleide ha?)ferdige plastbind i ulike høyder og med mulighet til å justere etter bokas tykkelse. Jeg likte godt disse, men i bokhylla synes jeg plasten ikke var noe fin, så da tok jeg den av. Bindet kan dessuten brukes om igjen på nye bøker. Men da jeg seinere tok ut en vellest bok som nesten så ny ut utenpå og var både skrevet og understreket masse i, samt grublet over, så fikk jeg samme følelsen som når en godt voksen dame har tatt veldig mye skjønnhetsoperasjoner. Det så rart ut...

Veldig slitte bøker reparerer jeg med lerretstape og evt kontaktpapir, det har de fortjent, trofaste sliterne.

Bøkene mine ser lest ut, uten tvil. Men eg har blitt flinkare til å passa på dei no enn eg var før. Tidlegare var det ikkje så nøye om eg la boka frå meg oppslått med ryggen opp, eller om eg sølte litt. No unngår eg å lesa mens eg spiser, bruker bokmerke og passer generelt bedre på. Men smussomslag er stort sett berre til irritasjon, og eg drar med meg bøker overalt, men i mine auge skal gode bøker sjå brukt ut. Barna sine bøker teiper eg så godt eg kan når dei fell frå kvarandre, men dei vert som regel lest i filler til slutt.

Jeg har som regel på smussomslagene, men gjør ellers lite for å bevare dem pene. Synes det er litt med bøker som med oss mennesker; eselører og slitasje er som rynker i et ansikt - det vitner om et levd liv. Det liker jeg!

De eneste bøkene jeg lapper og flikker på er min samling av gamle Wodehouse-bøker, der mange er i pocket. De er så fillelest at de trenger førstehjelp i ny og ne, og da er jeg der med teipen.

Jeg gjør ikke noe av at pocketbøkene mine blir lefsete, fulle av eselører eller litt grå på kantene. Jeg pleier å si at da ser de mer elsket ut. :) Bøker skal få ha grønske på knærne en sommerdag de også...

Jeg behandler mine bøker ganske dårlig. Ikke med vilje, men jeg er nok litt skjødesløs. Jeg lar dem slenge i veska (og hvem vet hva annet som er oppi der), jeg bretter eselører overalt, understreker med penn, skriver små notater i dem, leser når jeg spiser (selv når jeg spiser tacorester) og tenker ikke et sekund på at det er galt å sette kaffekoppen oppå for at bordet skal slippe å bli flekkete. Jeg tror kanskje det er fordi jeg tenker at en bok er en bok fysisk, den har ingenting med det forfatteren har skrevet. Bortsett fra å romme det, altså. Helst vil jeg ikke eie noen bøker i det hele tatt, kjøper jeg bøker er det fordi det er fortere å kjøpe dem selv enn å vente på dem på biblioteket, og når jeg er ferdig med dem gir jeg dem bort til noen fortest mulig. Jeg kan ikke fordra å eie mer enn nødvendig. Flere ganger har jeg fått høre at det er så rart at jeg verken eier særlig mange bøker eller at jeg ikke behandler dem bedre, jeg som er så glad i bøker! Og det er jeg jo, jeg elsker bøker, men ikke på den måten.

Selv gjør jeg ingenting med bøkene mine bortsett fra å behandle dem pent. Noen ganger kan det være sjarmerende med litt fillete omslag og at ryggen er ødelagt, men det er helst på gamle bøker. Blir litt sint når jeg ser folk bare slenge bøkene fra seg, osv. Syns man skal behandle dem med respekt, de er jo tross alt noen skatter etter min mening.

Jeg syns ikke slitte bøker (dvs. med flekker, fillete smussomslag, sider som holder på å falle ut, ødelagt rygg, etc.) er sjarmerende. Det viser jo egentlig bare at man er uforsiktig med dem. Har flekkete klær sjarm? (Ser det for meg: "Den rødvinsflekken der fikk jeg nyttårsaften 2006, dere! Håper på enda flere dette året!") Eller ripete dvd/cd'er? Vil ikke akkurat si at sånt tyder på at man er glad i tingene sine. Men jeg kan se sjarmen i en litt gammel gulnet bok med kommentarer her og der i margen, som kanskje er arvet av en bokelskende slektning eller kjøpt i bruktbutikk. Det kan være kos! Men å ødelegge sine egne bøker for at de skal se "lest" ut? Nei takk. Yndlingsbøkene mine er sikkert lest et titalls ganger og ser fortsatt like fine ut :) (Muligens litt gulnede, men det skjer jo av seg selv)

Jeg er så enig, så enig med deg! Jeg har ikke som ambisjon av bøkene mine skal se flunkende nye ut, men jeg liker at smussomslagene er hele og pene, og at bøkene mine fremstår i god stand. Bøkene mine er de fineste og kjæreste tingene jeg har, og de dominerer fullstendig i hjemmet vårt. At jeg med vilje skulle lurve til bøkene, er fremmed for meg. Det aller viktigste for meg er at JEG vet at jeg har lest dem - ikke at jeg på noen måte må bevise at de er lest overfor andre. ;-) En og annen bok som har vært med på en strandferie har nok fått hard medfart både av sol, sand og kanskje til og med litt saltvann. I så fall et sjarmerende ferieminne ... ;-)

I dag fekk eg ein kommentar frå svigerinna mi, som syns eg hadde ein merkeleg kommentar om ei bok ho lurte på om eg likte. Eg hadde visst sagt eit eller anna om at eg syns boka ikkje var så god, og at eg trudde det hadde med at den hadde hard perm og ikkje var pocket. Og når eg så ser i bokhylla mi, så har den ei viss overvekt av pocket-bøker, og det er og blant dei bøkene eg finn flest av mine favorittar. Eg behandlar ikkje bøkene mine noko spesielt, men eg likar at dei ser slitt ut, syns det gir dei ei slags varm utstråling, og som fleire har sagt på denne tråden: ei bok som syns på utsida og innsida at den er brukt, viser at det er ei elska bok. Pocket-bøker syns eg på ein elegant og kvardagsleg måte får til det resultatet eg vil ha. Bøker med hard perm syns eg er vansklegare å få til å sjå lest ut, og dei kjøper eg kun dersom eg ikkje greier å vente til dei kjem ut i pocket..

Eg er derimot ikkje så fan av eselører. Grunnen til dette veit eg ikkje, men eg tyr heller til å bruke kviteringar, ark eller liknande til å halde styr på kvar i boka eg er. Eller så ser eg ekstra godt på sidetalet før eg legg den frå meg.

Eg likar og når sidene i boka har begynt å få eit ujamnt gulskjær. Sjølv om eg er fan av bøker frå nyare tid, så syns eg at det gir ein viss sjarm når boka eldast i bokhylla.

Da jeg gikk på videregående kom læreren min med en bunke bøker han anbefalte meg å lese. En av dem hadde kaffeflekker på omslaget, eselører hist og her, og en drøss med notater på de blanke sidene bakerst. Da skjønte jeg at det måtte være ei virkelig god bok - så brukt som den var. Og jeg hadde rett: "Genanse og verdighet" av Dag Solstad ble min nye favorittbok - og er det fremdeles!

Jeg må innrømme at når jeg ser en bok med kaffeflekker, tenker jeg "her er det noen som ikke passer på bøkene sine", men jeg skjønner jo at det ikke nødvendigvis er derfor. For min del kan en bok man liker godt, like gjerne være en man er ekstra forsiktig med og tar godt vare på. Folk er forskjellige. :)

Og nå minte du meg på at jeg må lese Genanse og verdighet. :) Har lenge hatt lyst til å lese den.

Jeg leser bøkene med smussomslaget på, lager eselører på pocketutgaver, legger fra meg bøker overalt, på gulvet, bakken i sand og ellers hvor jeg leser. Det jeg ikke liker er kaffeflekker og andre mystiske flekker som skjemmer boka, gjør papiret bølgete og uhåndterlig.

Om bøkene mine ser brukte ut gjør ingen verdens ting. Jeg kjøper dem nesten uten unntak nye, og vet at jeg kun har meg selv å skylde hvis de skulle bli uleselige. Det eneste jeg har et litt anstrengt forhold til er utlån. Låner gjerne ut, men må få tilbake, helst uten spor av låneren.

Apropos anstrengt forhold til utlån og spor etter låner; nå kom jeg på noe en skolebibliotekar fortalte, at hun engang fikk tilbake en bok, med merke etter fiskebein på en av sidene! Hørt på maken?

Eg likar at bøker ser brukt ut, og for meg er det ikkje ei større skam enn å ha ei bokhylle full av bøker, som ser uleste ut (har ei gamal tante som kjøper bøker for å nytte dei som pynt - fysj!).

På den andre sida synes eg det er kjekkast å kjøpe bøkene nye frå butikken. Problemet då er korleis eg skal få frem den litt fillete og rufsete "looken", eg setter slik pris på.

Eg brukar derfor å ta med meg ein del bøker i veska ("manbagen") min, og lar dei ligge fritt der ilag med alt skrotet eg likar å drasse rundt på, resultatet vert stort sett svært bra. Om eg ikkje er heilt nøgd, lar eg hundene min, Karsten, tygge litt på permen.

Bøker eg kjøper med paperback, er sjølvsagt eit unntak frå denne regelen..

Synes ikke at det er en uting å ha bøker som pynt. En velfylt bokhylle er kanskje det peneste møbelet man kan ha i et hjem, og det er betydelig verre å ha masse nips og stæsj enn å ha en flott boksamling som pynt. Selv om man kanskje ikke klarer å lese alle bøkene når man bruker de som pyntegjenstander, så stimulerer det kanskje til å lese mere enn hva man ellers ville ha gjort... Personlig tar jeg godt vare på bøkene mine og kaster aldri et smussomslag dersom det ikke er ødelagt.

Det er eg heilt enig med deg i, bøker er noko av det flottaste ein kan dekorere heimen sin med, men då fortjenar dei å bli opna og bladd i ein gong i blant, og ikkje spinne ut i gløyma.

Virkelig, lar du hunden tygge på boka? :D Morsomt. Hunden min tygget på en av yndlingsbøkene mine da han var valp, da ble jeg nesten litt sinna...

Fascinerende at du "sliter ut" bøker med vilje, det hadde jeg aldri tenkt på. Men det er vel ikke mer sært enn å behandle bøkene sine som glass, når jeg tenker meg om.

Mogleg eg overdreiv litt der, sjølv om det stadig vekk hender at bøkene mine vert misshandla av den vesle tosken - akkurat som eigaren sin setter han bøker høgare enn til dømes sko.

Men nye og velbrukte bøker er ein fin ting =)

Tja, jeg liker at alle bøkene mine ser pene ut i bokhylla, og hvis noen tar ut en for å se på den. Så jeg passer på å tørke støv av de og at smussomslagene er pene og at jeg ikke lager for mange eselører og slik. Men ellers gjør jeg ikke så mye. Jeg har en bok som er veldig gammel og som jeg ikke vil skal bli mer ødelagt av for mye oksygen og sollys så den har jeg pent pakket inn i mørk plast. Er mulig det er bortkastet, men liker å tro at det har sin fordel.

Jeg må innrømme at jeg "bruker" dem godt! Dvs. jeg lager eselører og jeg streker under gode sitater - i hvert fall i paperback-bøkene. Prøver selvfølgelig å være mer forsiktig med innbundne bøker, men noen ganger klarer jeg simpelthen ikke å la være.. Vet det er ille, men føler at når boka mi er "brukt" på denne måten - når den på en måte inneholder "mine egne refleksjoner" i en gitt periode i tillegg til forfatterens,blir den mer verdifull for meg... Som et lite skattekammer av tanker...

Før pleide jeg å være kjempeforsiktig mens jeg leste paperback-bøkene mine, så de ikke skulle få brett i ryggen, men nå har jeg innsett at det egentlig er ganske meningsløst. Det er jo bare fint at man kan se at jeg har lest bøkene mine. Jeg liker dog å passe på at ikke smussomslag blir altfor fillete.

Eselører har jeg ingenting imot. Nei, tvert om, jeg bruker dem ikke primært til å vite hvor langt jeg har kommet, men lager heller eselører hver gang jeg kommer til noe særlig bra, interessant eller på andre måter bemerkelsesverdig i boka mens jeg leser den. Den ene venninnen min gjør det samme, og når vi så låner bøker av hverandre er det artig å se hva den andre har merket seg. Selv om vi begge har lest en bok og lagd hver våre eselører, er det ofte soleklart hvem som har lagd hvilke (og når jeg så ser eselørene hennes tenker jeg "Selvfølgelig, det avsnittet er så typisk henne å merke av!").

Er egentlig litt anbivalent i forhold til dette temaet.

For noen år siden var jeg ekstremt opptatt av at alle bøkene mine (og jeg har en god del!) skulle være innbundet. I tillegg skulle de være uten ytre lyter, iberegnet smussomslaget. Jeg var veldig nøye med å ta av smussomslaget når jeg - aller nådigst - lånte bøker ut. Da en venninde av meg kom tilbake fra en sydentur og leverte tilbake en svært slitt utgave av Garps Bok - med sand mellom hvert eneste blad - greide jeg nesten ikke skjule hvor sjokkert jeg var!

Litt om litt endret vanene mine seg; nå kjøper jeg nesten like ofte pocket-utgaver, som innbundne bøker. Enkelte ganger, om boka er virkelig bra, kjøper jeg den i innbundet form også. Mine mange turer innom bruktbutikker og antikvariater har lært meg å sette pris på slitte bøker. Enkelte bøker har fått en slitt og brukt patina som oser av bruk - og kjærlighet. Det ser nesten rart ut når ei bok står skinnende blank og tilsynelatende ubrukt i hylla - har den kanskje ikke blitt lest?

Jeg synes en skinnende blank bok er spennende, full av potensiale og forventning. Man vet fremdeles ikke helt hva som kommer til å utmale seg når man åpner boken og begynner å lese den. Noen ganger kvier jeg meg nesten for å begynne å lese den, litt av magien forsvinner i det man åpner de første sidene og begynner å lese, men forhåpentligvis, og som regel, erstattes den av innholdets magi istedet.

Nye bøker har absolutt noe for seg! Jeg liker beskrivelsen din godt og kjenner meg igjen; jeg elsker å gå i bokhandelen for så å ta med meg et rykende ferskt eksemplar hjem. Likevel har jeg en forkjærlighet for bøker som allerede er lest. Er ikke helt sikker på hva det kommer av, men tror det kan ha noe å gjøre med at jeg føler jeg på den måten deler leseopplevelsen med andre. Hmmm, er ikke sikker på om dette gir noen mening ;)

Jeg elsker bøkene mine.
De står i bokhyller i stua uten skap. Jeg vil at de skal bli sett. Jeg ser på bøkene mine som noe veldig verdifult, men samtidig liker jeg at dem er lest og at det syntes at de er bladd i. Jeg bruker eselører. Jeg leser med bokomslaget på slik at det noen ganger blir krøllete. Dette syntes jeg er tegn på bøker som er elsket.

Skjønner godt den tankegangen også. :)

Jeg er veldig opptatt av å ta vare på bøkene mine, slik at de holder seg pene. Bl.a. er det ikke lov å lage eselører i mine bøker. Det er ikke så vanskelig å holde innbundne bøker pene, mens det er verre med pocketbøker. Dem plastrer jeg gjerne med kontaktplast rundt hele bokomslaget. I tillegg pleier jeg å forsterke dem med kontaktplast i permen. Jeg unngår nedstøvede bøker ved å ha dem i glass-skap. Billy bokhyller fra IKEA har glassdører, og det gjør susen! Jeg synes for øvrig at det bare er sjarmerende at bøkene ser både lest og brukt ut, men liker ikke at de får et lurvete preg.

Eselører er forbudt i mine bøker også, jeg kan ikke fordra dem.

Pocketbøker synes jeg blir stygge i permen så fort jeg åpner dem... Så da er kanskje sånn kontaktplast en idé? :) Hvor pleier du å kjøpe det? Bokhylle med glassdører høres smart ut, men de jeg fant på IKEA.no så ut som de bare hadde dører på halve hyllene? Eller er det bare så man kan se hvordan de ser ut inni...?

Kontaktplast får du tak i hos alle bokforhandlere. De ligger nok ikke helt oppe i dagen, så du får spørre neste gang. ;-)

Jeg vet ikke hvor du har sett, men IKEA har hele glassdører. Til en 80 cm bred bokhylle, må du ha to dører.

Ok. :) Takk!

Behandler alltid bøker pent, mine egne sørger jeg for å holde støvfrie og beholder stort sett smussomslagene på. Bruker alltid bokmerke, bl.a. Ellers må en gjerne se at bøkene er lest og brukt.