Fin fortelling innimellom, bl.a. barndoms-/ungdomserindringene. Litt for mye detaljkunnskaper om Berlin!

Herlig fiksjon med forfatteren i hovedrollen

Dag Solstads bok "16.07.41" utkom i papirutgave første gang i 2002, men det var først i 2011 at den utkom som lydbok. Det er forfatteren selv som leser, og i motsetning til den gangen jeg hørte hans egen opplesning av "Arild Asnes, 1970", likte jeg denne gangen svært godt at det nettopp var forfatteren selv som leste.

Tittelen "16.07.41" refererer seg til forfatterens fødselsdag, og boka handler om forfatteren selv. For å sitere en anmeldelse som sto i Dagbladet 03.10.2002, så er det "ikke første gang Solstad trer inn i sin egen fiksjon". Han gjorde det visst også i "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", en bok jeg dessverre ikke har fått lest enda.

I åpningsscenen i "16.07.41" er Solstad på vei til Frankfurtmessen i 1990, og vi følger ham fra Fornebu flyplass til Tyskland. Nokså omstendelig innvier han oss i alle detaljer rundt avreisen, og man skulle tro at dette ville bli kjedelig. Men det blir det altså ikke. På sitt typiske distré vis (i følge ham selv og ikke minst forsterket av myten rundt hans person) snubler han av gårde, og underveis er det mange digresjoner. Noen ganger får jeg en følelse av at Solstad er morsom uten å være klar over det selv, men her er det altså mulig at jeg tar fullstendig feil.

Solstad har oppholdt seg i Berlin over flere år, og den delen av boka som omhandler dette kapittelet i hans liv fremstår nærmest som en slags reiseskildring, hvor vi tas med i gater og smug og blant annet innvies i Berlins evinderlige og uavsluttede byggeprosjekter. Vi blir med ham på Berlins kjente kjøpesenter KaDeWe, hvor han er besatt på å finne slangeskinnsko - verken mer eller mindre. Og hans refleksjoner rundt kjøpet av et par dresser, hvor den ene hadde et så tynt stoff at han nesten fikk følelsen av å kle på seg keiserens nye klær, fikk meg til å knekke fullstendig sammen i latter. Solstad selv var full av forundring over at selgeren atpåtil avsluttet handelen med et "Good luck!" Skulle han ikke i stedet ha sagt "Auf wiedersehen"? Men så sa han "Good luck" ... Dette reflekterer Solstad en del rundt. At fyren er utstyrt med et lass av humor, kan det neppe herske tvil om. Han er dessuten svært lite selvhøytidelig, der han tidvis fremstiller seg selv nesten like hjelpeløs som de menn han stort sett har skrevet bøker om i løpet av sitt forfatterskap.

Innimellom åpner han opp og forteller om sin oppvekst i Sandefjord, som omhandler en far som mislyktes gang på gang og som dessuten hadde dårlig helse. Vi får også vite om den gangen han skulle på et studentjubileum i sin hjemby, men hadde glemt hvor festen skulle være. Han drodler dessuten rundt sin rolle som forfatter, og dette gjør han med så mye vidd at dette for meg faktisk utgjorde høydepunktet i boka. Han reflekterer også over sitt forhold til fortid og fremtid, og over hva han ser for seg at han kommer til å bruke den resterende delen av sitt liv på.

Nok en gang har jeg hatt en flott leseropplevelse etter å ha lest en Dag Solstad-bok! Denne gangen var det en styrke at det var forfatteren selv som leste! Og jeg håper virkelig at dette ikke blir den siste av hans eldre bøker som nå spilles inn som lydbøker. Som den trofaste Solstad-fan jeg er, kommer jeg til å få med meg hver smitt og smule av slike lydbokutgivelser! Boka "16.07.41" fortjener etter mitt skjønn terningkast fem - helt i det øvre skiktet!

Dersom jeg skulle våge meg utpå å lese noe av Solstad. Hva ville du foreslå?

Uten tvil "Genanse og verdighet"! Aller helst burde du velge lydbokutgaven, med Kai Remlov som oppleser. Jeg tror jeg kan garantere en leseropplevelse du ikke vil glemme. ;-)

Takk, det skal jeg merke meg.

Jeg blir aldri klok på Solstad eller hans bøker. I utgangspunktet inneholder de ofte en eller flere små bagatellmessige fortellinger, men så er det noe med språket hans som får meg til å holde hardere i bokpermen og ikke gi slipp.

For meg startet det med Irr! Grønt! som jeg kjøpte for 18 kroner i 1979 og som jeg fortsatt mener er Solstads beste.

Denne bursdagsboka, som du refererer til her, heresa, er den siste jeg leste av ham. Jeg sitter igjen med litt av det samme inntrykket som deg. Mange detaljer. Underlige sammenstillinger av to tilsynelatende helt separate fortellinger. Likevel er det altså noe der ...

Jeg får vel se å bli ajour en dag med de neste nummererte verkene hans også. :)

Ja, jeg sitter her med den siste romanan hans "17. roman", - så det blir vel den neste jeg kaster meg over...:) Omslaget forteller ingen ting, så det blir jo spennende å se hva den handler om:)

Han hevder at den neste boka skal handle om absolutt ingenting (ingen handling). Vi får se om han får det til. De to jeg har lest, handlet om nesten ingenting.

Så sa han selv en gang at han begynte å skrive for å få drag på damer. Hvis akkurat det er oppfylt, at behovet er tilfredsstilt, så lover det ikke godt for innholdet.

Men Arthur, hvis du leste to av bøkene hans, så må de ha gitt deg et eller annet? Det er dette ubestemmelige jeg har problemer med å ta fatt i med denne forfatteren. Noe som likevel får meg til å ville lese videre. Kanskje det er så enkelt som at det av og til er godt å lese om nesten ingen ting?

Behovet oppfylt? Er det mulig?

I valget mellom å lese handlingsdrevet spenning, og Solstad, så leser jeg handlingsdrevet spenning.

Jeg leste Solstad for å vite hvorfor Solstad er en feiret forfatter. Han er underfundig, morsom, tragisk - og noen ganger fant jeg at jeg gruet meg til å bla over til nok en side nesten ingenting - og det er vel det motsatte av pageturner?

Det er klart at det er "noe" der.

Det motsatte av pageturner er å bla bakover fordi du sovna og ikke fikk med deg det du leste.

Ellers kjøper jeg din motivasjon for Solstad-lesing. For meg er det vel ganske enkelt nysgjerrighet av type: Nå må det vel skje noe snart?

Handlingsdrevet spenning er absolutt å foretrekke. Skål!

Heh! (tørr)

På en pageturnerskala, så må det å bla tilbake være i én ytterkant - gjerne mot venstre, og kan vi da si at Solstad er til venstre for null?

Vi kan uansett være enige om at Solstad er til venstre for midten.