Bokelskere.no

Jeg ser hvor du vil hen, og jeg synes heller ikke det er hyggelig å lese om noen som sliter - man ønsker det beste for andre - men forferdelige tilstander kan også oppleves på forskjellige måter. I omstendighetene i 'The Road' velger de mellom døden eller livet - livet vil være hardt, men det er likevel et liv, og da et liv man kan fylle med godhet så langt en selv makter. Jeg synes det er helt fantastisk.

Nå som det har gått en stund siden jeg fullførte boka og har fått den litt mer på avstand, klarer også jeg å se det nydelige og fantastiske i den, representert ved forestillingen om å bære ilden, dvs. bevare det medmenneskelige, i motsetning til dem som ga opp (moren) eller dem som valgte en totalt umenneskelig(!) egosisme!

Jeg ser jo også at jeg var veldig bombastisk i min selvfølgelige støtte til farens opptreden (se nedenfor), fordi jeg ikke klarte å ta ordentlig inn over meg det store i det at han klarte å bevare og formidle videre hva det virkelig ligger i å være menneske og handle deretter. Og boka viste jo nettopp at det ikke er noen selvfølge at vi oppfører oss menneskelig ( - og det vet vi jo dessverre fra før!), men at vi altså har et valg!

Det var jo menneskeligheten som glimtet til i alt det forferdelige som gjorde boka så god, ved siden av språket! Jeg tror kanskje jeg identifiserer meg for mye med hovedpersonene, klarer ikke å se dem utenfra, som noen "andre", - det er jeg som sliter meg frem og opplever alt det forferdelige! Og da blir jeg jo veldig sliten! Men så fikk jeg jo også være med å bære ilden! :-)

Det er pussig at du sier det, for jeg satt og tenkte at det var omvendt: at jeg identifiserer meg med hovedpersonene mens ditt perspektiv er ett som kommer av å se situasjonen utenfra.

Ja, dette er snodig! Mennesker er forskjellige og kommunikasjon er vanskelig! Men boka har i hvert fall gjort sterkt inntrykk på oss begge! :-)