Bokelskere.no

Da er det nok for min del. Etter å ha lest nummer to innser jeg at det kommer til å stanse her. Jeg har fått nok av egosentrisk husmorporno for viderekommende.

Det er likevel ikke slik at bøkene som helhet er dårlige. Innimellom tenker jeg at her finnes det meget gode partier som kunne blitt gode romaner, som fint kunne stått på egne bein. Det er helheten som blir for mye for meg. For det første benytter Knausgård stadig de samme litterære grepene, for å få meg som leser til å lese videre. Det fungerte greit halvveis ut i første roman, men utsettelsene og omveiene blir for meg likevel en ensformig måte å holde leserens oppmerksomhet på. For det andre gir han ikke meg som leser nok rom. Her skal alt utbroderes, fortelles, forklares og beskrives. Jeg vil ha mulighet til å fylle ut (eventuelt inn) mer selv!

Når det er sagt er det sider ved dette prosjektet som fascinerer meg: hvor går grensen mellom biografi og fiksjon her? Hvor mye huskes og hvor mye er fri diktning? I hvor stor grad er Knausgård faktisk Knausgård i disse bøkene (er det et skille mellom "lille Karl Ove" og "store Karl Ove", for å benytte en referanse fra Ramslie). At man skriver sitt eget liv, er intet nytt, men i hvor stor grad skal og bør det være så tydelig som her? Jeg har flere ganger underveis undret meg over om jeg kanskje hadde likt bøkene bedre dersom de ikke hadde vært så biografiske..... Det igjen fører selvfølgelig til det (kanskje) viktigste spørsmålet for min egen del: Dersom det er slik, hvorfor det?

Ja, nå er jeg endelig ferdig med bok nr 2 og er enig med deg Linda. Jeg har kjempet meg gjennom en ulidelig lang og ubegivenhetsrik fødsel, og skiftet bleier til det kjedsommelige. Det toppet seg da det inngående ble beskrevet hvordan maten ble stablet på gaffelen for deretter å bli ført inn i munnen. Da hadde jeg virkelig behov for å skrike høyt!
Ved siden av følelsen av å drukne i intetsigende detaljer, tok jeg meg selv i stadig å tenke at forfatteren tror at jeg som leser er komplett idiot, absolutt alt blir forklart og analysert i hjel. Jeg blir litt fornærmet over dette og derfor er det vanskelig å innrømme at det innimellom finnes betraktninger og beskrivelser som jeg oppfatter som stor litteratur. Språket flyter lett og godt, evnen til å fortelle er enorm, men så var det innholdet da...

Sitter igjen med mye av den samme følelsen som deg. Er utvilsomt mange partier som er godt skrevet, men det blir for privat, og synes ikke livet hans er interessant nok til å fortjene 6 romaner. Samtidig er også jeg nysgjerrig på hva dette her har vært, diktning eller fakta? Svaret kommer kanskje i bind 6, men jeg regner med at media gir meg "svaret" uten at jeg trenger å lese boken.

Jeg synes Knausgård er best når han bruker sin gode penn til å fortelle historier fjernt fra eget liv, slik som de gammeltestamentlige fortellingene i "En tid for alt".