Bokelskere.no

Så flott med en diskusjon om en av mine absolutte favoritter. For meg er boka en framstilling av de største moralske dilemmaene vi lever med. Det gode i kontrasten til det onde. Menneskets mulighet til å gjøre det gode i møte med ekstrem lidelse forstått som det onde. Når det onde omgir far og sønn som det gjør i Veien, velges de gode handlingene som svar på disse onde omgivelsene. Og hvis ikke dette vekker håp så vet ikke jeg. Jeg synes Mccarthy forsøker å vise fram et ekstremt håpefullt menneskesyn; mennesket kan vise kjærlighet på tross av omgivelsene, og ikke bare avhengig av omgivelsene. Tror Mccarthy velger ekstreme omgivelser for å vise at vi kan utøve godhet på tross av ondskap, og ikke bare i fravær av ondskapen.

Etter å ha lest denne boka, sitter jeg også igjen med spørsmålet om hva man gjør når det ikke er selvsagt hva som er det "gode" handlingsalternativet. Det var mange vanskelige valg de måte gjøre hvor man like gjerne kan snakke om hva som var det minste ondet.

Vi opplever og tolker bøker ut i fra vår egen bakgrunn og personlighet, og det er interessant å se hvor forskjellig det kan bli. Jeg er redd jeg er en naiv optimist fra et beskyttet miljø, og jeg må si at jeg tar det som en selvfølge at faren gjør alt han kan for sønnen, mens jeg ble rystet over at moren kunne forlate ham, - og særlig når situasjonen var som den var! Og tilsvarende var det jo enda mer rystende at mennesker - de onde - kunne gjøre hva de gjorde! Samt at det tilsynelatende var så mange av dem og så få av de gode, og at det var en så total mangel på å forsøke å samarbeide.

For menneskeheten har jo heldigvis bevist at den klarer det!:-)