Bokelskere.no

Ja viss det er barndommen han skildrar så vert det fort mykje meir spennande - eg synes generelt at oppvekstromanar frå denne perioden er spennande, men eg er overhode ikkje interessert i den vaksne Knausgård.

Eg har litt problem med å sjå Knausgård i boka og forfattaren Knausgård som same person, eg las Min Kamp 1 mest fordi eg var nyskjerrig på alt oppstyret rundt han, ikkje fordi eg var interessert i historia hans - og på den måten oppfatta eg boka som underhaldning og ikkje ein biografi.

Eg synes han skriver svært bra, men historia er, som eg har nemnt tidligare, litt kjedeleg.

Jeg er nå snart ferdig med MK5 og her er det også periodevis bra, men også en god del gjentagelser fra alle de andre knausgårdbøkene... - og nå er jeg overmett!

Tja, men selv om jeg føler meg overmett på Knausgaard akkurat nå, så må jeg likevel ha med meg den siste boka i MK. Forresten er det jo ikke godt å vite om han om noen år plusser på med noen flere bøker, når han levd igjennom noen flere år av sitt liv. Det er noe merkelig med disse bøkene, akkurat som om de er avhengighetsskapende... Noen flere som føler det sånn?

Jo, har ein fyrst byrja, vil - eller: må - ein jo alltids halde fram. Fascinerande med at karl Ove Knausgård skriv om ein som heiter Karl Ove Knausgård. Dette er sterkt, om enn ikkje alltid like godt, men på mange måtar representerer bøkene eit skilje i norsk litteraturhistorie, og derfor vil eg lese alle binda. Dette inneber jo ikkje at eg er nokon stor beundrar av Knausgård (altså forfattaren - romanfiguren har litt vondt for å finne tilhengjarar, kanskje ...).

Ja, dette du sier her er jeg enig i, Kjell. Ellers finnes det vel få forfattere som ikke bruker noe som helst fra sitt eget liv og sine egne erfaringer, når de skriver ei bok...?