Bokelskere.no

Ei forferdeleg god bok.

Det er nesten overmennesklig å overleve på den måten og samtidig vise at man er mer enn dyr. Selv om det er grusomt å gjennomgå beundrer jeg mennesker som klarer å beholde verdigheten i nesten enhver situasjon, om så med livet i bøte :)

Ja, enig! Jeg fullførte den i dag, og det var en grusom opplevelse, - men boka var god!:-)

Ble ferdig med denne boka i dag, og det var en sterk leseropplevelse. Skremmende historie om tilværelsen der hvor samfunnsstrukturene har brutt sammen og alt dreier seg om overlevelse. Og så den store kontrasten som beskriver et nydelig forhold mellom far og sønn!

SPOILER!

Jeg var helt skjælven etter å ha lest den, og jeg skjønner egentlig ikke dem som kan betegne boka som "nydelig", og langt mindre dem som syntes den ble for langsom og lite actionpreget. Forholdet mellom far og sønn og at de klarte å bevare sin menneskelighet var jo vakkert, men til hvilken pris! Alt det den gutten så og opplevde og måtte si "greit" til, - det er ikke nydelig eller rørende, bare grusomt! Og boka ga jo ikke noe håp, - javel, de bevarte sin menneskelighet og situasjonen "løste seg" for gutten der og da, men kloden var jo helt død! Hadde vi enda bare hørt om et spirende aks, en fugl eller fisk på slutten ... Jeg vet ennå ikke om jeg kanskje angrer på at jeg har lest den, - men jeg ga den terningskast seks!

Jeg synes boka beskriver ganske realistisk hvilke moralske dilemmaer man kan bli stilt overfor i en sånn ekstrem situasjon. Og mora valgte jo annerledes enn faren. Å overleve i slike omgivelser vil nok uansett ha en høy pris, så der er jeg enig med deg om at boka er grusom. På tross av dette synes jeg likevel måten de prøvde å bevare sin menneskelighet var lyspunktet i denne romanen. Håpet om overlevelse er kanskje ikke så stort, så jeg synes det blir like interessant å vite hvilke valg de har gjort underveis for å overleve.

Er ikke litt av poenget at boken nettopp ikke skal gi håp eller si noe om fremtiden? Noe som gjentas hele boken igjennom er jo nødvendigheten av å leve i øyeblikket og ta ett steg av gangen.

Ja, jeg vet ikke hva som er "poenget", men det er jo alltid knyttet en hvis spenning til hvordan "det går" i en bok. Når det så viser seg at det ikke er noe håp om noen fremtid, hverken for menneskene i boka eller for jordkloden, er det etter min mening rimelig deprimerende! (Noe som ikke gjør boka mindre god!)

Ellers er jeg nok ikke enig med deg i at de levde bare i øyeblikket, - "øyeblikkene" var jo ofte et forferdelig slit som de strevde seg gjennom, dels fordi de nettopp hadde en livsgnist og et moralsk imperativ for å overleve, og dels fordi de hadde et slags håp om at det skulle bli bedre når de traff kysten, at verden skulle være annerledes der. Så de beveget seg ut av øyeblikket og tok ett steg av gangen mot noe de trodde ville bli bedre.

Jeg synes kanskje ikke det er så deprimerende; alle skal dø og jorden skal gå under en gang, likevel gjør vi det vi kan for å holde oss i live så lenge det varer. Fordi omstendighetene i 'The Road' er så ekstreme som de er, blir godhet og generøsitet desto mer kostbart og enestående. De glimtene vi ser av dette i boken, mener jeg er oppløftende.

Jeg er også uenig i at de nødvendigvis beveger seg ut av øyeblikket. For det første fordi jeg tror det er mulig å planlegge for fremtiden uten å forlate nuet. Og for det annet, fordi jeg leser livsgnisten deres som knyttet til umiddelbar overlevelse, og håpet om en bedre fremtid som sådan som ganske beskjedent. De beveger seg sørover fordi de ellers bare hadde måttet sitte og vente på døden - enten som følge av sult eller overfall. Reisen (veien) er, slik jeg ser det, i større grad knyttet til overlevelse enn selve endestedet.

Teoretisk vet man jo at verden vil gå under, - men å være tilstede når det skjer, slik som man er når man leser denne boka, er ikke annet enn forferdelig!

SPOILER

For meg var det at faren døde og at gutten nå skulle følge en familie videre på reisen et framtidshåp. Ble faktisk veldig glad for at boken endte så positivt.
Ja ja så forskjellig kan man tolke ting ;)

Jeg så nettopp filmen nå......sterk film, men også vakker og poetisk i all sin grusomhet...og som deg, så ser jeg at her er det ikke helt blottet for håp, jeg tolker slutten positivt, tross alt det grusomme som har skjedd, finnes det samhold, og respekt for menneskeverdet...en tro på det gode i mennesket?

Boka er uforglemmelig, men jeg er skeptisk til filmen (redd for å ha for høye forvetninger), men jeg kommer definitivt til å se den en dag. Men boka var brutal og fantastisk:)

Jeg er også veldig skeptisk til film når boken er god (ser lite film)...ser i hvert fall alltid filmen i etterkant, men denne var virkelig god.

Jeg prøver så godt jeg kan å se filmer etter å ha lest bøkene så lenge jeg vet at filmen er basert på en bok på forhånd. Det er ikke alltid jeg vet det siden det er så mange filmer som er baserte på både kjente og ukjente bøker. Men jeg er som deg. Bok først - film etterpå:) Det blir så bakvendtland i den motsatte rekkefølgen.

Jeg har både lest boka og sett filmen, og synes begge er veldig gode.

Viggo Mortensen er jo stort sett med i bra filmer, så det er jo et håp. Så jeg skal få tak i blu-ray utgaven, og bare krysse fingrene og håpe at filmen er så lik boka som mulig:)

Det synes jeg den var :-)

Da skal jeg se den. Har lenge tenkt på det:) Kommer garantert til å ta meg en tur til Platekompaniet i neste uke og skaffe meg den. Har jo sett traileren som ser lovende, men har alltid vært skeptisk til filmer som er baserte på bøker. Men jeg skal prøve å legge den skeptisismen til side:)

Jeg ble jo også glad for det, at han ikke måtte fortsette helt alene! Men jeg klarte ikke å glede meg ordentlig over det når de levde i en død verden som ikke kunne frembringe noe spiselig!

SPOILER

Jo men de hadde jo overlevd så langt og kanskje ble det bedre når de kom til havet det står jo det vel egentlig ikke noe om :)
Og selvfølgelig synes jeg også bra at gutten slapp og fortsette alene. Men det som 'gledet' meg utenom det var at faren døde. Ettersom historien skred fram synes jeg at faren viste seg å være like skadet som omgivelsene de gikk i og den eneste måten gutten kunne få en framtid var at faren ble borte.

Hva mener du med det? Tenker du på hvordan faren behandlet tyven?

Nei. Jeg mener at farens indre var et ødeland. Han klarte bare å være en mann som passet på gutten advare om hva som var farlig osv men han hadde ikke noe positivt å gi til guttens mentale helse. Noe som kvinnen han møtte på slutten hadde heldigvis.
Og når jeg sier dette mener jeg ikke at faren var slem på noen som helst måte.

Faren tok brutalt livet av en i nøyaktig den samme desperate situasjon som ham selv; jeg vil kalle det "slemt".

Hva var det kvinnen ga ham som faren ikke gjorde?

Nå er det en stund siden jeg leste boken. Så husker ikke eksakt hva hun gjorde som fikk meg til å være så fornøyd med slutten. Det som jeg tenker nå er at hun vil gi han en grunn til å smile av og til. At hun var liv.
Men det kan hende at det var noe annet :)

Hun ga ham jo en klem, og det hadde vel ikke faren gjort, selv om han ga ham omsorg på mange andre måter! Og du følte vel at det var noe han trengte! :-) Men han fortsatte jo å prate med faren sin - som gikk litt i ett med Gud - inni seg!

Jeg er til dels enig med deg, særlig fordi forfatteren jo hele tiden sier 'mannen' i stedet for 'faren' og 'gutten' i stedet for 'sønnen', men faren gav sønnen likevel forestillingen om å bære ilden. Det var mer enn ren beskyttelse.

Faren ga ham jo også alle historiene om hvordan verden hadde vært, en hukommelse om et sivilisert liv!

Jeg ser hvor du vil hen, og jeg synes heller ikke det er hyggelig å lese om noen som sliter - man ønsker det beste for andre - men forferdelige tilstander kan også oppleves på forskjellige måter. I omstendighetene i 'The Road' velger de mellom døden eller livet - livet vil være hardt, men det er likevel et liv, og da et liv man kan fylle med godhet så langt en selv makter. Jeg synes det er helt fantastisk.

Nå som det har gått en stund siden jeg fullførte boka og har fått den litt mer på avstand, klarer også jeg å se det nydelige og fantastiske i den, representert ved forestillingen om å bære ilden, dvs. bevare det medmenneskelige, i motsetning til dem som ga opp (moren) eller dem som valgte en totalt umenneskelig(!) egosisme!

Jeg ser jo også at jeg var veldig bombastisk i min selvfølgelige støtte til farens opptreden (se nedenfor), fordi jeg ikke klarte å ta ordentlig inn over meg det store i det at han klarte å bevare og formidle videre hva det virkelig ligger i å være menneske og handle deretter. Og boka viste jo nettopp at det ikke er noen selvfølge at vi oppfører oss menneskelig ( - og det vet vi jo dessverre fra før!), men at vi altså har et valg!

Det var jo menneskeligheten som glimtet til i alt det forferdelige som gjorde boka så god, ved siden av språket! Jeg tror kanskje jeg identifiserer meg for mye med hovedpersonene, klarer ikke å se dem utenfra, som noen "andre", - det er jeg som sliter meg frem og opplever alt det forferdelige! Og da blir jeg jo veldig sliten! Men så fikk jeg jo også være med å bære ilden! :-)

Det er pussig at du sier det, for jeg satt og tenkte at det var omvendt: at jeg identifiserer meg med hovedpersonene mens ditt perspektiv er ett som kommer av å se situasjonen utenfra.

Ja, dette er snodig! Mennesker er forskjellige og kommunikasjon er vanskelig! Men boka har i hvert fall gjort sterkt inntrykk på oss begge! :-)

Så flott med en diskusjon om en av mine absolutte favoritter. For meg er boka en framstilling av de største moralske dilemmaene vi lever med. Det gode i kontrasten til det onde. Menneskets mulighet til å gjøre det gode i møte med ekstrem lidelse forstått som det onde. Når det onde omgir far og sønn som det gjør i Veien, velges de gode handlingene som svar på disse onde omgivelsene. Og hvis ikke dette vekker håp så vet ikke jeg. Jeg synes Mccarthy forsøker å vise fram et ekstremt håpefullt menneskesyn; mennesket kan vise kjærlighet på tross av omgivelsene, og ikke bare avhengig av omgivelsene. Tror Mccarthy velger ekstreme omgivelser for å vise at vi kan utøve godhet på tross av ondskap, og ikke bare i fravær av ondskapen.

Etter å ha lest denne boka, sitter jeg også igjen med spørsmålet om hva man gjør når det ikke er selvsagt hva som er det "gode" handlingsalternativet. Det var mange vanskelige valg de måte gjøre hvor man like gjerne kan snakke om hva som var det minste ondet.

Vi opplever og tolker bøker ut i fra vår egen bakgrunn og personlighet, og det er interessant å se hvor forskjellig det kan bli. Jeg er redd jeg er en naiv optimist fra et beskyttet miljø, og jeg må si at jeg tar det som en selvfølge at faren gjør alt han kan for sønnen, mens jeg ble rystet over at moren kunne forlate ham, - og særlig når situasjonen var som den var! Og tilsvarende var det jo enda mer rystende at mennesker - de onde - kunne gjøre hva de gjorde! Samt at det tilsynelatende var så mange av dem og så få av de gode, og at det var en så total mangel på å forsøke å samarbeide.

For menneskeheten har jo heldigvis bevist at den klarer det!:-)

For et hat/elsk forhold jeg har til denne boka! Jeg ble ferdig med den forrige uke, og den henger fremdeles i. Jeg drømmer til og med om den. Den er så sterk som jeg neppe kan komme på at noen annen leseropplevelse har vært, men jeg tror at det var en dårlig ide å lese den mens jeg var høygravid. Da ble enkelte skildringer litt vel sterk kost. Dere som har lest den skjønner sikkert hva jeg sikter til. Har ellers lest mye Gert Nygårdshaug i sommer, og han går heller ikke av banen for noen voldsomme bilder. Takker ja til alle lesetips av den lette, morsomme og enkle typen!

Kanskje "Saman er ein mindre aleine"? Tykk, men lettlest "feel good":-) Og det er det du må gjøre nå, "feel good", ikke martres av bilder fra "Veien"! Lykke til, - du er nå heldig! :-)