Leser for tiden "Mornings in Jenin" - en historie som øyeblikkelig griper meg - som fanger meg i en atmosfære av glede og smerte samtidig. Jeg smiler sorgtungt med familien Abulheja der de, i fred og fordragelighet, vandrer mellom olivenlundene mens de jevnlig takker Allah for markens bugnende grøde.
Vi befinner oss i den tidligere Palestinske landsbyen Ein Hod (nå i Israel). Året er 1941. Solen steker og bader landsbyen i et strålende lys. Livet går sin sakte gang mellom olivenlundene, og for familien Abulheja er det godt å være til. I denne tiden, rett før katastrofen, El Nakba (1948),smiler livet til dem. Det er godt å leve, og det tar lang tid. Utfordringene handler om hvem som er raskest med innhøstningen av fiken og oliven, og hvordan arrangere det beste ekteskapet. Men til tross for idyll, det er truende skyer på himmelen. Luften sitrer, som om den vet at det er like før stormen.Snart skal krigen feie over landsbyen og legge den i ruiner.
I 1948 jages Abulheja-slekten fra forfedrenes land i Ein Hod og blir tvangssendt til en flyktningleir i Jenin.David starter sin kamp mot Goliat, og heretter skal brødre stå mot brødre i en av de lengste konfliktene verden har vært vitne til.
Når jeg leser denne romanen, føler jeg ekstra sterkt dikotomien "good-evil". Jeg merker at jeg nok en gang blir opprørt over urettferdigheten og ondskapen i verden,spesielt i Midt-Østen, og jeg tenker at denne historien kjenner jeg utfallet av - jeg vet ikke om jeg orker å lese mer.
Likevel, romanen har sine tragikomiske øyeblikk,og den har masse varme. Og som Stein Slettebak Wangen i Adresseavisen så korrekt sier, "'Morgen i Jenin' forklarer Palestina-konflikten bedre enn noen annen bok. Og det gjør Susan Abulhawas roman først og fremst fordi debutanten lykkes i å veve Palestina og Israels historier sammen med skjebnen til enkeltmennesker på begge sider i konflikten."
Boken anbefales på det sterkeste!
Sist sett
