Bokelskere.no

Herlig! Det er lenge siden jeg har fått så god oppmuntring når det gjelder mine planlagte litteraturstudier. De fleste mener det er å kaste bort tid ettersom jeg "ikke kan bruke det til noe", men ærlig talt. Jeg er ung! Fri! Og jeg vet at det er viktig, at jeg kommer til å trenge det og at jeg kommer til å ta imot alt litteraturen vil lære og gi meg. Det er vel en forutsetning for å kunne gi noe tilbake til den en dag..

Bortkastet tid er kun den tiden vi bruker til det som ikke er viktige for oss. Nyt studiene og gled deg over alt du lærer, Charlotte! Jeg bruker stadig det jeg lærte i litteraturstudiene mine - og jeg jobber i IT-bransjen... Det er kun fantasien som setter stopper for hva vi kan bruke erververt kunnskap til!

Du vet det er viktig - det er det som betyr noe. De fleste på universitetet er usikker på hva de skal bruke utdanningen sin til. Det betyr ikke at den ikke er viktig, eller vil bli nyttig. Jeg tror nok det er de som selv mener utdanningen sin er viktig som sitter igjen med mest når de er ferdig, og de som trives med valgene de har gjort.

Jeg har gått på UiB i over tre år nå, og har fremdeles noen år igjen. Når folk spør meg hva jeg vil bli svarer jeg ærlig og sier at det vet jeg ikke. Til tross for dette er jeg veldig fornøyd med studievalgene mine, og jeg vet at det er det rette for meg. Kan ikke forestille meg å studere noe mer interessant (selv om det er mye annet jeg kunne tenke meg å studere i tillegg).

Nå sporet jeg forresten litt av tema; når det gjelder god litteratur er det for meg det som engasjerer, vekker følelser - litteratur hvor jeg bryr meg om karakterene på godt og vondt, og får lyst til å lære mer. Men hva som gjør at jeg blir engasjert er ikke lett å forklare, jeg tror ikke jeg alltid forstår det selv en gang. Er det noen andre som klarer å forklare hvorfor de blir engasjert? Det hadde vært interessant å lese ulike svar.

Hvorfor jeg blir engasjert? Også det tror jeg er avhengig av min egen "stemning", ståsted og livssituasjon. Det må det være så lenge jeg kan legge fra meg bøker fordi de ikke fenger, - men så kan samme bok være kjempeengasjerende en tid etter. Som mor synes jeg det er vondt å lese om barn som opplever "vonde" ting, som ektefelle lar jeg meg engasjere av ulike forhold og samspill, min jobb i skolen gjør at ar jeg lar meg engasjere av faglitteratur (psykologi, samspill, ungdom/barn), som samfunnsengasjert lar jeg meg engasjere av ulike samfunnspolitiske bøker osv. Jeg leser til dels annen litteratur i dag enn for 20 år siden, nettopp fordi mitt ståsted i dag er en annen. Noen bøker følger likevel med en gjennom hele livet.

Jeg lar meg engasjere av det Hamsun kalte "språklige lykketreff", det at en forfatter greier å uttrykke en stemning eller en beskrivelse av en person eller situasjon på en måte jeg aldri har hørt tidligere, og der språket fungerer som en lyskaster på det som beskrives, slik at jeg ser det tydelig.

Jeg lar meg engasjere av en god fortelling jeg kan identifisere meg med, en fortelling der det er tydelige vendepunkt og der karakterene er troverdig skildret og får tilstrekkelig motstand til at de blir interessante.

Jeg lar meg engasjere av bøker der temaet er noe som opptar meg, enten samfunnsmessig eller mellommenneskelig, noe som kan ha vært sagt tidligere, men ikke på akkurat den måten.

Jeg lar meg engasjere av bøker som får meg til å innbille meg at jeg har vokst litt som menneske etter å ha lest dem.

Hvis noen påstår at det er bortkastet tid å lese bøker og lære mer om andres måte å tenke på, så har de misforstått noe vesentlig, mener jeg. Et godt eksempel: Tidligere president Bush sa i flere intervjuer at han ikke leste litteratur.