I motsetning til dei fleste har eg lest Ringeren i Notre Dame, men ikkje De Elendige. Kvifor Notre Dame de Paris har kome i skuggen av Jean Valjean & co kan eg såleis ikkje svara på, men trur det er grovt urettvis. Kanskje særleg stor skade har Disney gjort med si gudsjammerlege forkvakling til ein slags happy-ending story med svært nedtont kritikk av kyrkja som institusjon. Boka minner lite om teiknefilmen, og har dei fleste element ein kan krevja; saftig skildring av eit mellomaldersamfunn bortanfor den barbariske og mørke, truverdige personkarakteristikkar med sterk individualitet og ein kritikk av kyrkja i ein herleg indirekte tone. I staden for å seia at sølibatsordninga eller (den katolske) kyrkja sitt store maktfundament er galt, viser heller Hugo kva konsekvensar får for enkeltmenneske. Dialogane er gode, med mange metaforar som kunne tena som livsfilosofi, mellom anna kor Quasimodo samanliknar seg med eit grantre; utan blomar og prakt, men som er grønt heile vinteren. Eit viktig moment i boka, å gje det ustyrlege, irrasjonelle begjær eit ansikt er fantastisk gjort. Erkediakon Claude Frollo er ein av dei mest interessante karakterane i litteraturhistoria etter mitt syn.
Viser 2 svar.
Jeg skjønner ikke hvor jeg har vært, som ikke kjenner denne historien fra før! Etter at jeg satte lydboka i bilen, har jeg hørt om Quasimodo og Esmeralda stadig vekk. Slik har vel alle det med ord man ikke var klar over eksisterte, og nå altså historier som tydeligvis er allemannseie.
Victor Hugo kjenner jeg bare til som forfatter av Les Miserables, musikalen kjenner jeg ut og inn og jeg har sett en filmatisering av romanen, men boka er fortsatt ulest... Ringeren i Notre-Dame har hittil bare vært en tittel for meg, uten noe slags assosiasjoner. Takket være "1001 bøker du bør lese før du dør", har jeg nå tatt tak i en del titler av denne typen.
Den vakre sigøynerpiken Esmeralda er vel så mye protagonist i denne boka som misfosteret Quasimodo, Ringeren i Notre-Dame. Så er det laget både opera og ballet basert på Victor Hugos romandenne historien, og de bærer navnet "Esmeralda".
Mange menn er betatt av Esmeralda. Quasimodos historie minner om Skjønnheten og Udyret. Hans verge Frollo får som du påpeker trøbbel med sølibatsløftet pga sitt begjær til Esmeralda. Poeten Gringoir blir reddet ved at Esmeralda går med på å gifte seg med han, ekteskapet blir aldri fullbyrdet, som det heter så fint. Esmeralda selv vil bare ha kapteinen Phoebus, som også faller for henne ei kort stund. I tillegg til alle disse fortapte mennene, har vi forbyttede babyer, mysteriespill, kåring av narrepave, de lovløses rettsal, og ikke minst: en detaljert beskrivelse av den gotiske katedralen. Klokkene i denne har gjort Quasimodo døv, som om han ikke hadde nok med sitt ene øye og pukkelrygg.
Morten Røhrt leser fantastisk bra!
Jeg har lest begge, og jeg er enig med deg. Ringeren i Notre Dame er så mye mer fascinerende.
Sist sett
