Den første tanken som slo meg var at endelig kommer den store oppvekstromanen fra Kolbotn. Ikke fordi alle mindre steder trenger en oppvekstroman, men Kolbotn er tross alt hjemplassen min, og objektivt sett er det også et sted der det skjer og har skjedd mye interessant. Og bokas første del skuffer ikke på noe som helst vis.
Det er ikke en tradisjonell oppvekstroman, men handlingen spinner rundt en vennegjeng fra Kolbotn som danner et band som får stor nasjonal og internasjonal suksess. bandets ubestridte leder og frontfigur er en eksilchilener ved navn Passolini. Han bærer på en stor hemmelighet og en mørk fortid, som de andre medlemmene i bandet ikke får helt grepet på. Handlingen starter med at Passolini er forsvunnet, helt frivillig virker det som, og ingen kan (eller vil?) finne ham. Gjennom bokas første del blir vi kjent med Passolini gjennom de andre medlemmenes beskrivelser av ham, nesten som i Innsirkling av Tiller. Dessuten får vi vite at en journalist har skrevet en biografi om Passolini, med opplysninger som virker, i første omgang, fremmede for de andre medlemmene i bandet, særlig Daniel.
Der den første delen bærer preg av å være sentrert rundt oppvekst og miljø, beveger den andre delen seg i et annet ytterpunkt, Latin-Amerika, særlig Chile, på -60- og -70-tallet, selv om den utløsende hendelsen for denne delen er flere drap i nåtid. Åtte tidligere eksilchilenere har kidnappet, torturert og drep flere sentrale medlemmer av A. Pinochets diktatur på et eller annet vis, og de åtte fører sin egen rettssak mot disse som har påført det chilenske folk smerte og dype sår. Det er flere av disse åtte, samt den ledende etetrforkeren, L. Ximenez, som fører ordet i denne delen.
Den andre delen av boka er en sterk politisk fortelling, fra ofrenes side. Samtidig er det en fortelling og reise i politisk tenkning, litteratur og ikke minst eksistensiell tenkning rundt spørsmål som skyld, hevn, toleranse, samvittighet og kollektiv hukommelse.
Innvendingene mot denne boka er flere. For det første er de to delene veldig forskjellige, både i form og innhold, og i et så massivt verk som dette blir det til tider vanskelig for leseren å holde på sammenhengen. I tillegg forsøker romanen å spenne over for mange ting internt i verket. Jeg haded gjerne sett og lest mer om det metafiksjonelle romanen berører i første del, gjenneom sangtekstene skrevet av Passolini og forskjellene i fortellingene til vennene til Passolini og biografien, samt de refranseverkene som nevnes av de åtte eksekutørene i del 2. Dessuten kunne det, for leserens del, vært klargjort tydeligere beveggrunnene til Passolini for å forsvinne så totalt i bokas første del. Leseren blir tvunget til å adaptere fortellingene til Coco, Pedrito, Catalina og de andre til Passolini, uten at det er overtydelig at det er dette som er den korrekte grunnen til hans forsvinning. Det eneste som peker i denne retningen er Pilars brev som avslutter hele romanen på en glimrende måte.
Dette er en roman som har mange sider, som er godt skrevet (med unntak av en del stygge korrekturfeil!) som fortjener å bli lest av mange. Men den krever mye, og kanskje krever den også minst to gjennomlesninger for å bli forstått på den måten teksten ønsker. Uansett en roman jeg trivdes i, Alvarez skriver godt, og har, ikke minst, mye innsikt og mye å fortelle.
Sist sett
