Bokelskere.no

Dette er en spennende diskusjon, og mitt synspunkt kan enkelt oppsummeres med ett spørsmål: Hvordan kan man ikke skrive om seg selv? Jeg blir minnet på Lektor Fjords kamp med historiefaget i Solstads Roman 1987, når han innser at narrativene han konstruerer, uansett hvor analytiske og distanserte de forsøksvis er, til slutt vil si mer om han og hans samtid, enn om de faktiske hendelsene. Satt på spissen, ja, kanskje, men det er noe i det.

Vi opplever -slik jeg ser det- verden med en så dyptgripende subjektivitet at vi selv ikke er i stand til å fatte dens omfang, selv minnene våre rekonstruerer vi, og vi er mestere i å lyve for oss selv. Sannheten, den tror jeg ikke på, sannhet krever objektivitet, objektivitet fordrer en Gud som sitter på fasit. Og Gud tror jeg heller ikke på.

For meg vil biografien og fiksjonsverket være sidestilt i det henseendet, begge vil de ha illusjonen så vel som sannheten i seg, for jo, jeg tror på sannheten og at man kan nærme seg den, jeg tror bare ikke på sannheten som en objektiv størrelse. Det som er interessant er hva som kan oppleves som sannhet for hvert enkelt menneske, eller hva som kan føre til nye erkjennelser. Dette trenger jo slett ikke være en bok en gang, det kan være et abstrakt maleri. "Art is the human disposition of sensible or intelligible matter for an aesthetic end.", som James Joyce sa.

For å oppsummere denne svært lite reflekterte tankestrømmen, som uten tvil burde hatt mer kjøtt på bena for å gi mening, så tror jeg ikke hverken Ringenes Herre eller Min Kamp er noen snarvei, ikke for forfatteren, og ikke for leseren. Det som betyr noe er hva møtet mellom verket og leseren fører til.

Vel, jeg trenger en kaffekopp og et par vafler før jeg eventuelt fortsetter på dette.

En spennende og aktuell diskusjon, ja så sannelig! Det som for meg skiller fiksjonen fra "den selvbiografiske roman" er nok de ulike genrenes forhold til nettopp sannhet. Det synes meg paradoksalt at de samme postmodernistene som hevder at forfatteren er død etc etc føler en trang til å utbrodere om seg selv, gjøre forfatteren til bokens fokalpunkt, ja endog dens hovedperson. Joda, forfatteren er ikke en objektiv størrelse, men å gå så uttrykkelig i motsatt retning er vel heller ingen løsning, og en nokså tørr løsning, mener nå jeg, på litteraturens vegne. Det kan godt hende at det gamle forfatteridealet er en naiv forestilling - men likevel, en fin og anvendelig forestilling! Som leser møter jeg på mer sannhet i de små glimtene jeg får i hjernebarken av å gjøre meg mine egne tanker og få mine følelser i brann, noe jeg har mye lettere for å gjøre av å lese en fortelling, et format som gir meg en slik mulighet; et format som skaper et sterkere og mer personlig bånd mellom meg og verket enn det en postmoderne, selvbiografi til nå har maktet, uansett hvor mange intime detaljer – intime hemmeligheter? - som der er blitt presentert. Et poeng kan vel være at den selvbiografiske romanen ikke skaper et bånd mellom verk og leser, men mellom leser og forfatter, og det må jeg innrømme vekker mange motforestillinger hos meg og er grunnen til at jeg skriver dette.

Den gode fortelling (og den gode litteraturen, vil jeg mene) er ikke den som presenterer svar, men den som stiller spørsmål. I selvbiografien kan det vel synes at forfatteren har alle svarene - og grunnen til at boken er skrevet er nettopp for å gi disse fra seg, hva nå motivet for dét måtte være.

Nåja, dette ble rotete! Jeg bør vel fylle opp kaffekoppen, jeg også.

"Som leser møter jeg på mer sannhet i de små glimtene jeg får i hjernebarken av å gjøre meg mine egne tanker og få mine følelser i brann, noe jeg har mye lettere for å gjøre av å lese en fortelling, et format som gir meg en slik mulighet; et format som skaper et sterkere og mer personlig bånd mellom meg og verket enn det en postmoderne, selvbiografi til nå har maktet, uansett hvor mange intime detaljer – intime hemmeligheter? - som der er blitt presentert."

Godt sagt, og jeg kan i grunn skrive under på hele innlegget ditt. Jeg forsøker å nærme meg en biografi (de få gangene jeg måtte rote meg borti en, selvbiografier rører jeg aldri!) på tilnærmet samme måte som en roman, men de momentene du her trekker frem er nok likevel med på å skape en større distanse og dermed også gjøre lesingen mindre interessant for min del.