Bokelskere.no

I ren fortvilelse over å ha jobbet med et innlegg i to og en halv time, for så å klare det kunststykke å slette hele greia, velger jeg å overse at dette ikke er et forfatterforum. Her har dere en tekst fra min hånd. Kyss den eller drep den, alt mottas med takk, værsågod!

Fuglen

Jeg ligger ved siden av henne. Nær, men ikke helt inntil. Også nå hører jeg at hun ikke sover, men at det er noe hun gjerne vil jeg skal tro. Ordene brenner inne i meg. Jeg har sluttet å si noe for lenge siden . Vi blir liggende i hver vår tankeborg. Igjen får jeg denne merkelige følelsen av at en av oss forsvarer fortiden, mens den andre kjemper for fremtiden. Heller ikke denne gangen er jeg i stand til å plassere riktig hvem som gjør hva.

Kvinnen sitter ved sin mors leie, holder den myke hånden i sin. De siste dagene har alle gamle rynker og trevler forsvunnet. Huden er glatt som måneskinn.

Hører jeg at hun sover? Ja, jeg merker det fordi hun nesten våkner hele tiden. Rykker til, stønner, eller sier noe usammenhengende. I morgen kommer hun til å tro at hun ikke har sovet et sekund.

Den unge synger for den gamle. Med var røst, for ikke å rykke henne ut av de siste timene med ro, for ikke å vekke henne og gjøre henne forvirret. Redd er hun ikke. Ikke den gamle. Det måtte i så fall være for klokka som tikker nådeløst fra veggen, men hun vet at selv om tidssirkelen må fortsette å bite seg selv i halen, vil det snart være uten den skrøpelige kroppen på slep.

Barn hadde vært fint. Jeg har villet det lenge, men hun holder tilbake. Hun sier at hun ikke føler seg klar. At hun ikke vet om hun noen gang vil komme dit. Jeg stryker pekefingeren ned langs den nakne ryggraden. Søvnen er dypere.

Korte åndedrag, så ingen. Korte. Ingen. Klokken tikker. Hånden er like glatt, og sjelen har endelig mistet tak i den.

Morgenen ligger klar igjennom soveromsvinduet når jeg våkner. Hun sitter i sengen, ved siden av meg.

«Se,» sier hun. Peker. Smiler. Utenfor sitter en fugl og kikker vennlig inn på oss. Den skakker på hodet. Brystet er strålende rødt. Så flyr den sin vei for godt. Vi legger oss ned, helt inntil hverandre.

Tusen takk for gode og konstruktive tilbakemeldinger alle sammen!

Jeg synes du burde dempe språket noe, gjøre uttrykket mer "konkret" (eller mindre "poetisk"). Det blir - etter min snak - litt for mange setninger av typen "klokka som tikker nådeløst fra veggen", "Morgenen ligger klar gjennom....", "en fugl og kikker vennlig inn på oss". Det var nå min mening.

Jeg vil lese mer :-)

Først og fremst; du er veldig modig som tør å stille dette spørsmålet. Beundringsverdig, rett og slett ;)

Som Merethe likte jeg delene der dødsleiet beskrives best. Kanskje det kommer av at denne delen av teksten føles mer sammenhengende og samtidig mer kjent ut(for meg). Liker også rytmen du får til i avsnittet der du skriver om klokken som tikker.

Den parallelle historien fungerer ikke like godt for min del. Spesielt delen der du skriver om ønsket om et barn, det avsnittet henger liksom ikke helt sammen med resten av teksten. Når det er sagt likte jeg tematikken - for er det ikke ofte slik at en i et forhold vil framover, mens den andre holder på fortida?

Håper dette innspillet kan hjelpe, lykke til med skrivinga!

Mye bra, men kanskje litt for mye av det gode? Jeg syns beskrivelsen av dødsleiet var ekte og nær,da ble den parallelle historien forstyrrende for meg.

Kvinnen sitter ved sin mors leie, holder den myke hånden i sin. De siste dagene har alle gamle rynker og trevler forsvunnet. Huden er glatt som måneskinn.

Jeg synest disse 2 setningene er de beste, de er så vakre, sier så mye og så er de gode å lese. Disse linjene kan stå for seg selv så vekomponerte er de. Det beste "krydderet" er det siste ordet i avsnittet, måneskinn. Det var så flott og passet så bra.

Så fint!

No har eg lese gjennom teksten 3 gongar. Første gongen synes eg den var litt svulstig, andre gongen litt for intens, men tredje gongen synes eg teksten var ganske fin.

Værsågod for "konstruktiv kritikk".