Baksidetekst:
Bakgrunnen er Norge i forrige århundre, ennå uoppdaget og jomfruelig, både usivilisert og utemmet. Politisk lå landet under Sverige, kulturelt under Europa. Mellom disse ytterpunkter vokste Edvard Grieg (1843–1907) opp, og den politiske og kulturelle kampen ble til kampen om Edvard Griegs egen frihet og identitet.
G-moll-balladen er en roman, også i den forstand at boken bygger på kunstnerisk innlevelse mer enn på strengt dokumenterbare sammenhenger. Bjørnstad lar bokens forteller være malerinnen Leis Schjelderup (1856–1933) som en gang malte et bilde av Grieg, og en tid stod ham nær.
G-moll-balladen er en fortelling om alt som former et menneskeliv, om familiearv og kulturarv, om opprør og trass og forsoning, om dramatiske hendelser i vår historie, og om veien til selvstendighet – både personlig og nasjonalt.
«Med næsten uhyggelig præcision i psykologisk indsigt, historisk baggrund og håndtering af sproget skriver den norske multikunstner Ketil Bjørnstad om sin landsmand og komponerende kollega Edvard Grieg ... Spændende som en kriminalroman. Man tillader sig den kliché om en bog der selv ingen rummer.»
— Michael Bonnesen i Politiken.
Viser 2 svar.
Arbeiderbladet 24. september 1986
Ballade om så mangt
Ketil Bjørnstad er en mangfoldig fugl i norsk kulturliv. En haug med romaner, konserter, store musikalske og litterære prosjekter kommer fra hans hånd. Med hans herlige bok om Oda og Kristiania-bohemen fra 1983 i friskt minne, går man til til G-moll-balladen med stor forventning. Skal endelig Edvard Grieg, vårt nasjonalklenodium, hentes ut av den tørre biografiske beretning og bli levende for oss?
Når protestene hagler fra intendanten på Troldhaugen, som mener at romanen er «totalt smakløs» fordi det antydes at Grieg er homoseksuell og at Nina sto i forhold til broren John, så tar man ikke det så altfor alvorlig. De som er ute etter pikante historier finner dem ikke i G-moll-balladen. Bjørnstad tegner Griegs forhold til Rikard Nordraak og Frants Beyer med nennsom hånd. Dessuten er det ikke noe nytt at menn og kvinner i forrige århundre dyrket vennskap og kjærlighet til det egne kjønn.
Bjørnstad har hatt større problemer med å skaffe stoff til romanen om Edvard enn til beretningen om Oda. Meget skriveføre menn hadde skildret sitt forhold til henne – med Hans Jæger i spissen. De mest private brev til og fra Edvard Grieg er tilintetgjort, og musikk er ikke uten videre et språk som kan «stjeles» til en biografi.
Ketil Bjørnstad har lagt beretningen i pennen til malerinnen Leis Schjelderup som trolig en gang har hatt et forhold til Grieg. Der hvor hun raskt støter mot en mur, den ugjennomtrengelige, lar hun intuisjonen overta styringen. «Sannheten» om Grieg er sett som et vestlandsk tåkelandskap, trolsk, men uklart. Her er syner, lukt, smak og sanseinntrykk så frodig og glitrende turnert at man spør seg selv forundret hvorfor alt dette later en kald. Er det noe trettende og bedøvende i alle disse sanseinntrykkene, i alt dette synske og sannsigerske?
Uopphørlig går, galopperer, vrinsker og lunter en svart hingst gjennom romanen. Vi møter den foran dramatiske vendepunkt. Romanen er full av slike manérer, og her er floskler som får en til å trekke seg unna: «Dødsangst, mest av alt en lukt av noe tørt, eller kanskje noe vått, mest lukten av ingenting, eller av renvasket tøy på en snor, en hvit trøye, med en enslig brun flekk, en gang rennende blod» eller «St. Petersburg ligger klart for de hvite netter som føder store diktere». Og hvorfor ligner alle Edvards venner på hester? Nordraak som en blanding av araber og fjording hvor mye skal bilder kunne fjernes fra virkeligheten?
Forlaget lover oss på omslaget at dette er en roman om den politiske og kulturelle kampen fram mot Norges frihet i 1905 knyttet sammen med Griegs egen kamp for personlig frihet og integritet. Men glimtene fra norsk historie er få og utydelige. Intuitivt føler vi at det er en nær sammenheng mellom Griegs musikk og vårt liv som nasjon. Ketil Bjørnstad har med sin vanlige sikre sans for det storslagne tatt opp en fantastisk utfordring å se Griegs utvikling som nasjonens komponist.
«Jeg vil skrive om et lands rystelse når det oppdager seg selv,» heter det forlokkende. Men så munner det ut i en påstand som i beste fall kan kalles platt: «Edvard har ikke funnet det nasjonale i musikken, men kanskje har han funnet det musikalske i det nasjonale.»
Thomas Mann maktet å gi syntesen av politisk, nasjonal og musikalsk utvikling i romanen Doktor Faustus, der han genialt og overbevisende utvikler sammenhengen mellom Wagners musikk og utviklingen mot Hitlers Tyskland. Grieg er den norske doktor Faustus, men enda venter han på en dikter og skribent som både har musikalsk og politisk oversikt til å skape en syntese mellom politisk og kunstnerisk utvikling.
Best lykkes Bjørnstad i skildringen av Edvard Griegs forhold til familien. Her blir romanen allmenngyldig. Klarest trer den eldste broren John fram, dyktig, energisk, pedantisk forvaltende sitt pund som kjøpmann i Bergen, musiker på fritid, kanskje misunnelig på, men også med lengsel mot lillebrorens musikalske geni og mot til å bryte over tvert. Nina spiller i altfor stor grad statistens rolle, mens Ninas mor trer fram som en som stadig kjemper for å få hovedrollen. En familie er et skuespill hvor ingen kan forandre sine roller.
Bjørnstad ser at Grieg stadig er på flukt, bort fra familie og fedreland. I det stykket er han lik Den Store Dikteren (Bjørnson) og Den Merkelige Dikteren (Ibsen). Tre menns flukt som skapte flukt over norsk åndsliv langt inn i dette århundre.
Ketil Bjørnstad burde luket bedre i sin frodige fantasis hage. Hans ansats til å skildre «den energiske lille satan» Edvard Grieg rotes til av tenkte følelser og ønskede pikante konflikter. Det fjerner oss fra kjernen i Griegs liv og musikalitet, som gjorde det mulig å lokke fram så rene og nye toner i nasjonens liv.
Birgit Wiig
Sist sett
