Den samme henrettelsesbølgen, som omtales i boka Troshelter, nådde vårt land fra 1584. De neste 76 årene føres omkring 2000 rettsaker mot gudsbespottere, omtalt som trollfolk, men beskrevet som gudsbespottere i Christian den Vs lovverk fra 1687. Av de omkring totusen sakene estimeres omkring 600 til å ha endt med henrettelse. De første tiårene ble de brent levende på bålet, hvor menigheten hadde oppmøteplikt. Etter hver overtok galgen. Etter dommen kunne de bli torturert til tilståelse for at presten skulle kunne tilkjenne dem syndenes forlatelse og toe sine hender. Disse er våre offer, som led under samme vilkår som denne bokens omtalte troshelter. Hans Eivind Næss´s doktoravhandling fra 1981 beskriver våre prosesser. Han har dokumentert saksgang fra 879 saker hvor 277 ender med tap av liv. Mange med vanvittig tortur både før og etter domfellingen. Næss hadde tilgang til omkring 40% av sakene. Resten er tapt. Var det greit at kirkens menn satte seg i guds sted og anklaget sine medmennesker, for å få dem straffet med bøter, fengsel eller henrettelse på vegne av Gud, slik det ble gjort i både Den romerske og den Lutherske kirken? Kan disse kirkenes kollektive samfunnskristning, ved bruk av lovverkets kristenrett, egentlig være en del av vår kristne kulturarv? Både H. Asak Kristiansens bok Troshelter og Hans Eivind Næss´s forskning burde kanskje legges inn som nødvendig litteratur til historiens fagsjekk, for å kunne trekke de nødvendige apologetiske rettningslinjene?
Sist sett
