Bokelskere.no

Alt en forfatter skriver og finner på har vel mer eller mindre bevisst grobunn i forfatteren selv. Dette er naturlig, vil noen si, og jeg må si det også. Likevel, en forfatters evne (eller kall det gjerne viljestyrke) til å distansere seg fra sitt eget liv og makte å skape noe – hvordan formulere det? - noe organisk og allment fra sin subjektive og forsteinede erfaring: med andre ord, dikte opp karakterer og en fortelling som er formet av ens eget liv (gjerne ubevisst), men som tilfører glede og annet godt til andres tilværelse.

Jeg mener altså at dikterkunsten er en fortellerkunst, ikke en bekjennelseskunst. Jeg foretrekker forfattere med skapertrang, ikke en trang til å legge sine lidelser, gleder og betraktninger over på meg. I så måte er jeg en aristoteliker - illusjonen og katarsisen er det jeg søker når jeg åpner en bok.

"Hva er ekte?" spør jeg på din oppfordring. Det kommer helt an på hvordan det er skrevet, ikke formatet. Men at det er blitt en aldri så liten trend at formatet skal være bevisst personlig og selvbiografisk - og en trend som såvel lesere, kritikere og forfattere synes å nikke bifallende til – er sørgelig. Nåvel, det mener ihvertfall jeg. God gammeldags fortellerkunst og skaperglede er det jeg finner mest givende å lese. Tolkien skrev i "On Fairy-Stories" noe slikt som at det flotte ved å lese fortellinger, er at man kan vandre gjennom Moria og oppleve eventyr og ta til seg den lærdommen som der er å finne – den lærdommen som Brorskapet kjøper ved å betale med blod og tårer – men i motsetning til Brorskapet slippe å risikere sitt liv og sin helse. Gir ikke det mening?

Ja, det gjev meining!

Tiltredes på alle punkter. Føler at dette er blitt en sjanger der forfatteren kan fremstille seg selv i det lys han eller hun selv ønsker. Man befinner seg i grenseland opp mot selvbiografien, men uten å måtte stå til rette for blanke løgner. Jeg har alltid hatt sansen for de gode historiene, de ville fablene og de uventede hendelsene i litteraturen. De fleste av oss har, heldigvis, ikke et liv som inneholder nok interessante hendelser til at det kan skapes en god historie av dem. Jeg vil helst slippe å innvolveres i andres pubertetsproblemer eller førtiårskriser, hvor velformulert de enn er beskrevet. Jeg har så jeg greier meg av denslags selv.