Bokelskere.no

Interessant tema! Tror jeg kunne skrevet side opp og side ned om det, men jeg skal fatte meg i korthet.

Jeg tror at forfattere til alle tider har brukt av egne erfaringer når de har skrevet romaner. Sjelden innrømmer de at det er et snev av virkelighetens lys over historiene de forteller, men jeg er ganske sikker på at det er mer av dette enn de altså ønsker å innrømme.

Jeg er ganske overbevist om at noe av den beste litteraturen som er skrevet, er basert på virkelige hendelser. Ta f.eks. Agnar Mykle. Han hadde virkelig en gudegave hva gjaldt å skrive, men kanskje ikke verdens beste fantasi til å komme på ting selv? Derfor tørket også hans kunstneriske åre inn etter kun en håndfull bøker.

Hva er galt med bøkene til de forfatterne som åpent innrømmer at det er selvbiografiske trekk i sine bøker, eller endog gjør dette til sitt livs prosjekt, jf. Knausgårds "Min kamp"? Knausgård bruker i aller høyeste grad fiksjon i sine i utgangspunktet selvbiografiske bøker - av den enkle grunn at det er umulig å huske så mange detaljer fra sitt eget levde liv (tror jeg). Vi kan i alle fall konstatere at hans måte å avlevere sitt prosjekt på går rett hjem hos svært mange.

Bekjennelseslitteratur ... jeg smaker på ordet ... hva betyr det egentlig? Og hvis man snur på det: hva er det med oss lesere (i alle fall de fleste av oss) som gjør at vi higer etter litteratur som er gjenkjennbar i våre egne liv? Er vi en gjeng med narsisister alle sammen? ;-) (Jeg håper humoren min skimter gjennom her!) Jeg tillater meg å svare for egen del. Nei, jeg tror ikke dette handler primært om navlebeskuelse, men mer om hva som bevisst eller ubevisst rører noe ved oss. Svaret på dette er høyst individuelt - helt avhengig av hva vi har i bagasjen fra før av. Noen er slik skapt at de tenker veldig innenfor "firkanten", mens andre lettere får til å bevege seg utenfor og makter å ta inn nye ting. Der er vi like forskjellige som det antall bøker som finnes. Og godt er det! Det ville vært utrolig kjedelig dersom alle likte og mislikte de samme bøkene. En stor takk til mangfoldet - både av lesere og av bøker!

Dette er en spennende diskusjon, og mitt synspunkt kan enkelt oppsummeres med ett spørsmål: Hvordan kan man ikke skrive om seg selv? Jeg blir minnet på Lektor Fjords kamp med historiefaget i Solstads Roman 1987, når han innser at narrativene han konstruerer, uansett hvor analytiske og distanserte de forsøksvis er, til slutt vil si mer om han og hans samtid, enn om de faktiske hendelsene. Satt på spissen, ja, kanskje, men det er noe i det.

Vi opplever -slik jeg ser det- verden med en så dyptgripende subjektivitet at vi selv ikke er i stand til å fatte dens omfang, selv minnene våre rekonstruerer vi, og vi er mestere i å lyve for oss selv. Sannheten, den tror jeg ikke på, sannhet krever objektivitet, objektivitet fordrer en Gud som sitter på fasit. Og Gud tror jeg heller ikke på.

For meg vil biografien og fiksjonsverket være sidestilt i det henseendet, begge vil de ha illusjonen så vel som sannheten i seg, for jo, jeg tror på sannheten og at man kan nærme seg den, jeg tror bare ikke på sannheten som en objektiv størrelse. Det som er interessant er hva som kan oppleves som sannhet for hvert enkelt menneske, eller hva som kan føre til nye erkjennelser. Dette trenger jo slett ikke være en bok en gang, det kan være et abstrakt maleri. "Art is the human disposition of sensible or intelligible matter for an aesthetic end.", som James Joyce sa.

For å oppsummere denne svært lite reflekterte tankestrømmen, som uten tvil burde hatt mer kjøtt på bena for å gi mening, så tror jeg ikke hverken Ringenes Herre eller Min Kamp er noen snarvei, ikke for forfatteren, og ikke for leseren. Det som betyr noe er hva møtet mellom verket og leseren fører til.

Vel, jeg trenger en kaffekopp og et par vafler før jeg eventuelt fortsetter på dette.

En spennende og aktuell diskusjon, ja så sannelig! Det som for meg skiller fiksjonen fra "den selvbiografiske roman" er nok de ulike genrenes forhold til nettopp sannhet. Det synes meg paradoksalt at de samme postmodernistene som hevder at forfatteren er død etc etc føler en trang til å utbrodere om seg selv, gjøre forfatteren til bokens fokalpunkt, ja endog dens hovedperson. Joda, forfatteren er ikke en objektiv størrelse, men å gå så uttrykkelig i motsatt retning er vel heller ingen løsning, og en nokså tørr løsning, mener nå jeg, på litteraturens vegne. Det kan godt hende at det gamle forfatteridealet er en naiv forestilling - men likevel, en fin og anvendelig forestilling! Som leser møter jeg på mer sannhet i de små glimtene jeg får i hjernebarken av å gjøre meg mine egne tanker og få mine følelser i brann, noe jeg har mye lettere for å gjøre av å lese en fortelling, et format som gir meg en slik mulighet; et format som skaper et sterkere og mer personlig bånd mellom meg og verket enn det en postmoderne, selvbiografi til nå har maktet, uansett hvor mange intime detaljer – intime hemmeligheter? - som der er blitt presentert. Et poeng kan vel være at den selvbiografiske romanen ikke skaper et bånd mellom verk og leser, men mellom leser og forfatter, og det må jeg innrømme vekker mange motforestillinger hos meg og er grunnen til at jeg skriver dette.

Den gode fortelling (og den gode litteraturen, vil jeg mene) er ikke den som presenterer svar, men den som stiller spørsmål. I selvbiografien kan det vel synes at forfatteren har alle svarene - og grunnen til at boken er skrevet er nettopp for å gi disse fra seg, hva nå motivet for dét måtte være.

Nåja, dette ble rotete! Jeg bør vel fylle opp kaffekoppen, jeg også.

"Som leser møter jeg på mer sannhet i de små glimtene jeg får i hjernebarken av å gjøre meg mine egne tanker og få mine følelser i brann, noe jeg har mye lettere for å gjøre av å lese en fortelling, et format som gir meg en slik mulighet; et format som skaper et sterkere og mer personlig bånd mellom meg og verket enn det en postmoderne, selvbiografi til nå har maktet, uansett hvor mange intime detaljer – intime hemmeligheter? - som der er blitt presentert."

Godt sagt, og jeg kan i grunn skrive under på hele innlegget ditt. Jeg forsøker å nærme meg en biografi (de få gangene jeg måtte rote meg borti en, selvbiografier rører jeg aldri!) på tilnærmet samme måte som en roman, men de momentene du her trekker frem er nok likevel med på å skape en større distanse og dermed også gjøre lesingen mindre interessant for min del.

Alle forfatterne du nevner over er folk som har lest mye litteraturvitenskap innenfor en tradisjon der «forfatteren er død», en postmoderne tradisjon der tekster ikke kan sees som et produkt av en forfatter, men noe som må leses «for seg selv».

Jeg ser på romanprosjektet til Knausgård og Espedal som forsøk på å bryte det litteraturvitenskapelige tabuet ved å skrive så «tett» på seg selv at man ikke kan holde forfatteren ute av teksten lenger.

Knausgård er full av henvisninger til «På sporet av den tapte tid», der Marcel Proust også skriver om en person som heter Marcel og som har vokst opp der han har vokst opp.

Espedals «Gå» er full av henvisninger til Roussaus "Bekjennelser" - boken der den franske filosofen forsøkte å skrive alt om seg selv. (Mange forskere mener Bekjennelser er begynnelsen på både selvbiografien og den moderne romanen.)

Jeg leser de personlige romanprosjektene som et litteraturvitenskapelig prosjekt der forfatterne forsøker å snu en trend der det har vært om å gjøre å skrive tekster som er lengst, lengst borte fra seg selv som person.

På mange måter er det litt "tilbake til modernismen" over romanprosjektene, siden både Joyce, Proust og Woolf bruker seg selv aktivt i tekstene.

Jeg tror ikke noe «må bli ekte» fordi man tar utgangspunkt i reelle opplevelser, og jeg tror ikke det er noen snarvei. Det er ikke som om alle selvbiografier og dokumentarer har nerve, sjel og sug selv om de er basert på en sann historie.

Å skrive om eget liv tror jeg ofte kan bli "halv kvea viser" med eller uten troverdighet. For å gjøre historien uvanlig er det nok fristende for mange å "smøre" litt på, og det kan bli både riktig og galt, det har vi sett mange eksempler på. En kan fort bli "mett" av slike bøker.Da er en biografi noe helt annet.

Det er jo ikke alle som tar utgangspunkt i seg selv, mange skriver jo om andre, dvs. biografier. Og jeg synes nok etterhvert at levd liv oftest er mer spennende enn oppdiktet, - selv om jeg mange ganger blir utrolig imponert over hva forfattere klarer å finne opp inne i hodene sine! :-)

Alt en forfatter skriver og finner på har vel mer eller mindre bevisst grobunn i forfatteren selv. Dette er naturlig, vil noen si, og jeg må si det også. Likevel, en forfatters evne (eller kall det gjerne viljestyrke) til å distansere seg fra sitt eget liv og makte å skape noe – hvordan formulere det? - noe organisk og allment fra sin subjektive og forsteinede erfaring: med andre ord, dikte opp karakterer og en fortelling som er formet av ens eget liv (gjerne ubevisst), men som tilfører glede og annet godt til andres tilværelse.

Jeg mener altså at dikterkunsten er en fortellerkunst, ikke en bekjennelseskunst. Jeg foretrekker forfattere med skapertrang, ikke en trang til å legge sine lidelser, gleder og betraktninger over på meg. I så måte er jeg en aristoteliker - illusjonen og katarsisen er det jeg søker når jeg åpner en bok.

"Hva er ekte?" spør jeg på din oppfordring. Det kommer helt an på hvordan det er skrevet, ikke formatet. Men at det er blitt en aldri så liten trend at formatet skal være bevisst personlig og selvbiografisk - og en trend som såvel lesere, kritikere og forfattere synes å nikke bifallende til – er sørgelig. Nåvel, det mener ihvertfall jeg. God gammeldags fortellerkunst og skaperglede er det jeg finner mest givende å lese. Tolkien skrev i "On Fairy-Stories" noe slikt som at det flotte ved å lese fortellinger, er at man kan vandre gjennom Moria og oppleve eventyr og ta til seg den lærdommen som der er å finne – den lærdommen som Brorskapet kjøper ved å betale med blod og tårer – men i motsetning til Brorskapet slippe å risikere sitt liv og sin helse. Gir ikke det mening?

Ja, det gjev meining!

Tiltredes på alle punkter. Føler at dette er blitt en sjanger der forfatteren kan fremstille seg selv i det lys han eller hun selv ønsker. Man befinner seg i grenseland opp mot selvbiografien, men uten å måtte stå til rette for blanke løgner. Jeg har alltid hatt sansen for de gode historiene, de ville fablene og de uventede hendelsene i litteraturen. De fleste av oss har, heldigvis, ikke et liv som inneholder nok interessante hendelser til at det kan skapes en god historie av dem. Jeg vil helst slippe å innvolveres i andres pubertetsproblemer eller førtiårskriser, hvor velformulert de enn er beskrevet. Jeg har så jeg greier meg av denslags selv.