En bok som beskriver menneskets uhyggelige morbiditet på en sånn måte at jeg som leser sitter kald og uberørt tilbake. Den er for bisarr, for "far out" samtidig som den ikke er sci-fi, men viser en mulig, utenkelig virkelighet. Nøktern, tilbakeholdt prosa, som med korte, objektive beskrivelser klarer å holde meg fanget. Handlingen, gitt denne språkformen, klarer å nulle ut 'normale' impulser som feks å holde for øynene eller holde pusten når man ser eller leser om grusomme ting. Jeg vet ikke om dette gjør den til ei god bok. Jeg lurer også på effekten, hvis forfatterens ønske er å 'vekke' leserne. Om at vi som mennesker idag er som marionettdukker og dermed allerede på vei i retning av en verden boka beskriver. Den engasjerer ikke følelsene, samtidig som den altså beskriver mennesket på sitt absolutt laveste. Jeg tar likevel med meg setningen som sier at '... bøker var spioner fra en parallell dimensjon'.
Sist sett
