Den siste boka som gjorde skikkelig inntrykk (i form av at jeg følte og tenkte mye mens jeg leste og i tiden mellom leseøktene; den gjorde mer enn å "bare underholde") var boka "I Who Have Never Known Men" av Jacqueline Harpman. At boka er så kort(rett under 200s om jeg husker rett) er nesten ikke til å tro for ser føltes som å ha vært på en lang reise. Det er en dystopisk roman om en av førti kvinner som er innesperret i et bur i en bunkers. Fortelleren er den yngste av dem og den eneste uten minner av tiden før.
Boka skaper en atmosfære som er hyggelig og samtidig noe jeg ville forbli inni. Rent strukturelt skiller den seg ut fra de fleste bøker mtp hvordan den er bygget opp, plot, spenningskurve osv. At den rent språklig er vakker og har en unik stemme får den virkelig til å skille seg ut fra andre dystopier. Språklig sett er den kanskje også minimalistisk i form av at den ikke har gjentakelser, unødvendige forklaringer og heller ingen lange skildringer.
Aktuelle tema er det mange av, men jeg tenker at sentralt er "hva gjør oss til mennesker"? Hvordan påvirkes følelsen av identitet og tilhørighet når en ikke har felles historie, minner og referansepunkter som alle andre har?
I min mening er dette en sterk dystopi som føles svært ekte ut. Den er realistisk og uten overnaturlige elementer. S
Sist sett
