Bokelskere.no

Det har jo vært en debatt gående, om forfatterstudiumer ødelegger for litteraturen, og jeg lurer på hva dere mener om det?

Ut ifra de forfatterne jeg har lest som har gått enten på Skrivekunstakademiet i Hordaland, eller på forfatterstudiumet i Bø (eller andre steder), kan jeg ikke helt si meg enig i de som mener at forfattere med bakgrunn fra skriveskoler skriver likt.

Kanskje har noen av dere som er her erfaring med, eller meninger om dette?

Jeg er bare nysgjerrig, fordi jeg selv begynner på forfatterstudium til høsten.

Hvis man leser mange norske debutanter et år, kan det virke som om et tema er gitt og "alle" skriver om det samme. Ingen skriver direkte dårlig i dag, men det blir kjedelig det også. Kanskje man ikke skulle lære så mye om det å skrive bøker, bare håndverket? Mine favoritter blant nyere unge norske forfattere er Brynjulf Jung Tjønn og Gabriel Michael Vosgraff Moro(!). Ser ikke ut som noen av de nye unge ønsker å skrive som bestselgerne og mest leste forfattere som Samartin og Hslop. Hvorfor ikke?

Gabriel Michael Vosgraff Moro har jo også gått skrivekunst?

Men nå er det vel ikke slik at man lærer hva man skal skrive om på forfatterskoler. Man får jo ikke utdelt noe tema der. Selv synes jeg egentlig ikke at de nyeste debutantene har så veldig mye til felles. Synes det varierer veldig, og at det er veldig mye forskjellig (og bra) som blir gitt ut også.

Jeg har selv lyst til å skrive et helhetlig verk en dag, men mitt syn på forfatterrollen heller nok mot det romantiske, så jeg vil ikke nødvendigvis skrive etter mønstre og normer som er så veletablerte at ingen en gang tenker over at de finnes, ei heller vil jeg lage lett gjenkjennelige narrativer, for når det gjelder skrivekunst, som på så mange områder, anser jeg kulturens kjøreregler for å være lammende, de kan fort bli et lokk som hindrer kunsten i å slippe ut. For i min verden er dette et kunstnervirke, ikke et yrke.

Men: Mine krav til hvordan jeg eventuelt skulle ture frem dersom jeg gjør alvor av min drøm vil aldri kunne gjøre meg til en publisert forfatter, mest av alt fordi jeg ikke ønsker først og fremst å tekkes et publikum, og fordi så mange genier har skrevet bedre enn meg før, noe som gjør at jeg sannsynligvis ville jeg aldri kunne fullføre noe som helst, hehe. Er en vesentlig del av drømmen det å faktisk oppnå en viss form for suksess eller i det minste få publisert noe og kunne se, lukte og ta på sin egen bok, så kan sikkert forfatterskolen hjelpe en på veien.

Jeg har vurdert å ta et slikt år selv, og hvem vet, kanskje er min fordommer om forfatterskoler; at de har egne timer der man lærer hvordan man effektivt deler inn boken i en innledning, en oppbygning mot et vendepunkt og et klimaks, og lærere som forteller en hvor lang en perfekt setning skal være, helt på villspor. Det er de sikkert. Dessuten: Selv om de helt sikkert har en formativ effekt, slike skoler, så avhenger det nok veldig mye av hvordan man er som individ hvorvidt skolen kan være med og dyrke frem et allerede eksisterende talent eller tilsløre det.

Altså, nå har jeg allerede gått et år med skrivekunst på folkehøgskole. Så jeg vet jo sånn ca hva jeg går til, selv om jeg går ut ifra at forfatterstudiene er litt annerledes, at de kanskje har mer fokus på enkelte ting og at man kommer mer inn i det litterære miljøet ved å gå der.

Jeg har jo selv erfaring med det å sitte i en gruppe og legge fram tekster jeg har skrevet, få tilbakemeldinger, kritikk, inspirasjon, og ikke minst et helt annet syn på min egen skriving. Det å sitte der og måtte ha et våkent blikk. Lære seg å virkelig lese en tekst. Gi tilbakemeldinger på andres tekster, lære av både mine egne og deres feil. Jeg har ikke noe negativt å si om det overhodet. Jeg tror de fleste som ønsker å satse på skriving kan ha godt av det, fordi det åpner så mange dører. Man innser ting man sannsynligvis ellers ikke ville ha oppdaget, om man skulle ha sittet for seg selv og prøvd å komme videre med en tekst ingen andre har lest.

Når det gjelder dette med hva som er viktigst; en god historie, eller en god skriveteknikk, om det kan kalles det, er jeg faktisk litt uenig med mange. Selvfølgelig er det viktig med livserfaring, og at man har noe å komme med, men jeg har lest mange bøker av forfattere som har hatt historier å komme med, men som jeg ikke har syntes noe om fordi selve språket eller kunsten har vært dårlig. Jeg er av den oppfatning at litteratur først og fremst er kunst, ikke bare underholdning. Og ofte blir jeg mer fengsla av språket og måten en forfatter skriver på, enn selve handlingen i seg selv (som jeg mener at ikke trenger å være så stor, dersom språket er godt nok).

Det høres jo ut som om du vet hva du gjør bedre enn de fleste som svarer i tråden her. Hvis målet ditt er å bli en del av det litterære miljøet og å skrive vakkert, virker det for øvrig som om alle som har svart tror du sannsynligvis vil komme til helt rett sted. Kos deg!

Joda, jeg ville egentlig bare høre hva slags syn folk her har på det. Målet mitt er vel stort sett bare å skrive, finne min egen stemme, eller utvikle den, og å studere noe som inspirerer meg til akkurat det! :) Men takk!

Tror du ikke det er rimelig individuelt, da? Både i forhold til hvordan man lærer best, hvordan man skriver og hvor mye intenst forfatterliv man har bruk for?

Har du søkt og kommet inn er det vel fordi du har lyst og det passer deg og du passer dem. Som noen sa, det kan i alle fall spare deg noen år i utvikling, og du lærer sikkert ting det hadde vært vanskelig å lære på andre måter.

Samtidig syns jeg også det er viktig med livserfaring. Det gjelder jo ikke bare å skrive godt - som veldig mange norske forfattere gjør - men også å ha noe å fortelle - som mange norske forfattere ikke har. Hvis det finnes likheter mellom skriveskoleforfattere er det kanskje at en del av dem er mer opptatt av å fortelle pent enn av å fortelle noe.

Jeg forestiller meg jo at man ikke opplever så mye grensesprengende på forfatterstudiet i Bø. Det kan jo være at en jobb på rusinstitusjon eller som snekker eller som byssejente eller som securitasvakt, et engasjement i FpU eller Røde kors eller Bellona eller Muslimsk Studentunion, eller en ferie til gruvene på Svalbard, heksene i Glastonbury, slummen utenfor Johannesburg eller en paradisøy i Stillehavet kunne være en god tilleggsinvestering.

Lykke til!

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det når jeg leser en bok om forfatteren har skriveutdanning eller ikke. Men jeg har lagt merke til at veldig mange forfattere har en eller annen bakgrun som kanskje gjør det enklere for dem å skrive en bok. Som f.eks journalist, psykolog(i), lærer. Jeg for min del har vurdert å ta en utdanning eller et kurs i skrivekunst, for jeg selv skriver på en bok nå og føler at jeg liksom mangler litt bakgrunn eller underliggende forståelse for å i det hele tatt skrive en god bok. Jeg føler at jeg ikke har livserfaring nok rett og slett Lykke til med studiene da :)

Lykke til med studiet! Jeg har ingen formell skriveutdannelse, det fantes ikke noe sånt tilbud da jeg begynte. Å være forfatter er et yrke, og som i alle yrker må man lære seg yrkesteknikkene på en eller annen måte. Selv har jeg lest mange bøker av forfattere jeg beundrer og som har skrevet om det å skrive - jeg har skrevet en sånn bok selv for barn - og jeg benytter anledningen til å spørre forfattere jeg treffer om hvordan de jobber osv. Mest av alt gjør jeg det for å få en bekreftelse på at jeg ikke er den eneste som strever med å få de "riktige" ordene på papiret ... Talentet ditt trenger trening, og kanskje et forfatterstudie forkorter læretiden noen år. Om det er bra eller dårlig å gå på et studie, aner jeg ikke. Det er jo lett for meg som ikke har gjort det å slå det bort, men det kan jeg jo ikke gjøre. Jeg har aldri tatt et skrivekurs fordi jeg har vært opptatt av å utvikle min egen stil, og har funnet ut at det å skrive så mye som mulig har vært den beste skolen for meg. For andre er det kanskje anderledes. Det jeg kan si med sikkerhet er at som forfatter er du aldri utlært, og at du lærer noe nytt for hver historie du skriver. Ellers vil jeg anbefale Stephen Kings bok On writing. Det er desidert den mest praktiske og fornuftige boken om skriving som jeg har lest ...

Skriving er et fag. Jeg tror forfatterstudier og fortellerskoler har sin funksjon i forhold til at forfatteryrket tas på alvor. Selvsagt skrives det mye flott litteratur av forfattere som verken har litteraturstudier eller forfatterskoler bak seg. På samme måte som en Mozart ikke trengte å studere musikk eller gå på Baratt Due for å spille eller komponere en genial menuett. Likevel: De færreste av oss er genierklærte. Og det er ikke noe galt i å få litt opplæring i å fortelle en historie på en slik måte at det blir en givende leseropplevelse for de fleste.

Forfattere inspirerer hverandre. Et forfatterstudium vil bestå av studenter som utveksler tekster. Det betyr ikke at de nødvendigvis bruker identiske språklige uttrykk eller skriver om det samme.

Nå har jeg ikke lest Min kamp 5, men handler det ikke mye om forfatterstudiet han gikk på? Hvor nedbrutt han ble? Noen som har innspill?

Å skrive er et håndverk, og man kan lære seg mange teknikker. Å lese, skrive, diskutere og gi tilbakemelding på tekst kan bare være nyttig i mine øyne. Men det skal mer til enn håndverk for å lage god litteratur. Heldigvis.

Jeg har heller ikke lest MK5, men det er nok helt sikkert noen som kan bli nedbrutt av å gå på skriveskoler, kanskje nettopp fordi det er så "avslørende". All skriving som er åpen, altså ikke bare hjemme i dagboka, er jo en del av den som skriver. Og når det sitter 15 stykker i et klasserom og skal bedømme dette, kan det jo være hardt å takle. Jeg gikk på forfatterstudiet i Bø, og fikk veldig mye utbytte av det, nettopp fordi jeg måtte lære meg å nærlese tekster, sette ord på hvorfor noe er bra eller dårlig, og fordi jeg måtte lære meg å takle kritikk. Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten forfatterstudiet, det er jeg ikke i tvil om. Det var noe forløsende over hele prosessen, jeg utviklet meg ikke bare i skrivinga, men også personlig. Plutselig kunne jeg si at det var dette jeg skulle drive med. Jeg kom liksom fra et musehull og gikk ut av ei låvedør. Bare det å få øynene opp for stor litteratur, og lære når det går an å bruke en klisjé, er også to elementer jeg husker godt fra studiet. Nå i dag ser jeg at jeg utvikler meg mye på egenhånd, det må jeg jo bare, sia jeg ikke går på skrivekurs e.l., men forfatterstudiet var et realt spark i ræva.

Og jeg tror absolutt ikke at studentene utvikler et identisk språk, hvordan er det mulig når vi i utgangspunktet er laget så ulike?

Godt å høre! Jeg begynner selv i Bø.

Jeg misunner deg. Skulle gjerne gått der et år til, eller tatt et år på skrivekunstakademiet. Har du hatt et bra år?

Ja, jeg skjønner. Følte det samme da jeg slutta på skrivekunst, så ble veldig glad da jeg kom inn i bø, og fant ut at jeg kan bruke et år til bare på å skrive. Jeg gikk på Nansenskolen, men hadde et veldig fint år der!