Dette innlegget er tankevekkende, og det peker på en utvikling mange digitale fellesskap står i fare for å gjennomgå: en utjevning av uttrykksformer som i sin ytterste konsekvens utarmer både debattklima og intellektuell spenning. Du setter ord på en erfaring som trolig flere kjenner på, men ikke nødvendigvis våger eller finner rom for å artikulere: at ønsket om inkludering og trygghet kan komme i konflikt med intellektuell nysgjerrighet og friksjon.
At du kaller dette et uttrykk for "omvendt snobberi" er treffende. Det åpner for en nødvendig diskusjon om hvordan idealet om likeverd noen ganger kan slå over i en slags anti-elitisme, hvor det ikke lenger er akseptabelt å være tydelig, analytisk, eller utfordrende i tonen – rett og slett fordi det oppleves som «å tro man er noe». Det er et kjent kulturelt trekk i Norge, og Knausgårds sammenligning med Sverige understreker denne nasjonale tendensen med skarp presisjon.
Det du etterspør er ikke mindre vennlighet eller raushet, men større rom for ulike måter å være engasjert på. Den folkelige samtalen blir ikke mindre folkelig av at noen våger å reflektere mer komplekst eller bruker begreper som krever ettertanke. Tvert imot: det er først når ulike nivåer av innsikt og uttrykk får bryne seg på hverandre at et virkelig demokratisk offentlig rom kan oppstå. Slik blir også bokdiskusjonene mer enn deling av begeistring og bokomslag – de blir muligheter for dannelse, konflikt og intellektuell vekst.
Det handler ikke om å gjøre forumet til en røkesalong for litterære prestisjekamper, men om å åpne for at det uferdige, det ambisiøse og det spekulative – både fra dem som vil strekke seg intellektuelt og dem som kanskje allerede har lest seg dit – får lov til å leve i samme rom som det lettfattelige og hverdagsnære. Den tryggheten mange ønsker i diskusjoner, burde nettopp kunne romme at noen prøver seg frem, også med sterke meninger eller dypere analyser.
Avslutningsvis: det du skriver er ikke en kritikk av fellesskapet, men en invitasjon til det. En invitasjon til å utvide rommet, både for tanker og for mennesker som tenker ulikt. Og den bør etter min mening tas imot med takk. Det er ikke nødvendigvis uenighet som mangler i slike fellesskap, men en kultur for uenighet – der man kan tenke høyt, korrigere hverandre, og møte motstand uten at det oppfattes som en trussel.
Sist sett
