Bokelskere.no

Nå er jeg ferdig med Doppler. Jeg leste de siste 50 sidene i boka framfor å høre på lydboka og podcastene til Nrk, da jeg opplevde at det ga meg mer å lese boka enn å høre den.

Når jeg leser hva dere har skrevet så langt, Piippokatta og Torill, så må jeg si at jeg ikke er på samme stedet som dere i det dere skriver om boka. Jeg opplever ikke Doppler som dustete eller boka som useriøs (som en annen skrev). Boka er en utmerket satirisk beskrivelse av en mann som ikke lenger klarer å leve i flinkhetens tyranni, og må leses i denne konteksten.

Doppler utforsker en alternativ måte å leve på i samfunnet.

Jeg tror det handler om å gi slipp på rasjonelle tanker om tilværelsen når man leser boka, og følge det mer filosofiske sporet som vi finner gjennom Dopplers funderinger. Og de filosofiske betraktningene er det mange av.

"...for første gang på flere år var det ganske så stille. Da de verste smertene ga seg noe, opplevde jeg en velsignet ro. Det var bare skog. Den vanlige blandingen av alskens sammensatte følelser og tanker og plikter og planer var borte. Plutselig var alt bare skog."

"På den siste dagen i januar går det opp for meg at det er over en måned siden jeg har snakket med mennesker. Det fungerer utmerket. Alt det man kan si til andre, og så har jeg ikke sagt noe av det. Jeg er et levende bevis på at det i grunnen ikke er så mye å si. Jeg er stolt av meg selv. Det er en god start på året."

"Løgn er et herlig virkemiddel som mange bruker for sjelden. Det er utrolig effektivt. Man sier en ting og mener noe ganske annet. Fantastisk."

"Et problem med folk er at med en gang de fyller et rom, er det folkene man ser og ikke rommet. Store øde landskaper slutter å være store øde landskaper hvis de har ett eller flere mennesker i seg. Mennesket definerer hvor blikket skal ligge. Og menneskets blikk er nesten alltid rettet mot andre mennesker. På den måten er det skapt en illusjon om at mennesket er viktigere enn det på jorden som ikke er menneske. Det er en befengt illusjon."

Samtidig er det mange ting å more seg over i beskrivelsen av Doppler og hans liv i skogen, og de litt mer uvanlige menneskene han støter på. Det som også er interessant, er hvordan det virker som de andre menneskene i boken aksepterer at Doppler gjør som han gjør.

På slutten av boken er det flere som har fått øynene opp for at Doppler faktisk har lagd seg en fin og annerledes tilværelse i skogen, og de gjør som ham. Da opplever Doppler at "forholdene her i skogen ikke lenger er av en slik karakter at vi kan blomstre i dem ... Vi trenger luft til å puste i og rom til å tenke stort i." Så forlater Doppler denne skogen og drar ut på en reise til andre steder og andre skoger. Premisset hans ble endret, da må han videre.

Takk Laila, for lang og innsiktsfull oppsummering av Doppler.
Det er slett ikke vanskelig å være enig med deg i det du sier, det er en utfordring å leve et liv på siden av normene, det ser vi jevnlig. Hvis felles regler, som samfunnet har satt, ikke passer med individets oppfatning av rimelighet, er det lite eller ingenting som kan gjøres med det.
Kanskje prøver Loe å stille spørsmålet «Er vi frie mennesker?»

Alt i livet handler stort sett om perspektiv og innstilling. Så, hvis jeg observerer Doppler med andre briller, er det mulig at jeg kan lese de to siste avsnittene med større grad av fryd. Jeg kan i alle fall prøve.

Når det er sagt, kan jeg fint stå inne for, at det er noe mellom meg og Loe som ikke matcher, jeg har tenkt litt på det underveis i boka, hvorfor blir jeg ikke begeistret?
Det har jeg ikke funnet et klart svar på, men jeg har gjort meg følgende tanker:

Loe sin verden, i denne boken, er hentet ut av et absurdgalleri. Han spiller lotto og samtaler med en elg. Elg i telt, elg i bånd, elg som stiller opp og hjelper, og elg i stuen til Düsseldorf. Han forbarmer seg over en tyv. Han sier på foreldremøte at barna bør få drikke så mye de vil og han vurderer selv å begynne med innbrudd, blant mye annet.
Samtidig med dette «tull-ballet» skal jeg liksom ta ham seriøst, han forvirrer meg ved å veksle mellom eventyr og barnlig lekenhet, alvor, sarkasme, seriøse tema og mange filosofiske spørsmål.
Han mestrer å blande sammen alt dette til en roman, men i dette grenselandet er det han mister meg som leser, han forventer rett og slett litt for mye av meg.
Jeg innser min begrensning og konkluderer med at forfatteren og meg passer sammen som elg og hårnett.

Blant alle tema som berøres i boken, er det flere av Doppler sine tanker jeg kan dele. Skal jeg trekke fram ett, er jeg ikke i tvil, her er vi 100% på bølgelengde.
Han sier at det bør oppfordres til å bytte varer og tjenester heller enn å kjøpe alt mulig. Jordas framtid avhenger av dette. For mennesket eier ikke jorda, det er jorda som eier menneskene. Blomstene er våre søstre, og hesten, den store ørnen, for ikke å snakke om elgen, er våre brødre.
Et kjempeviktig budskap for oss alle, som han blander med sykt stor kuk og sedspruting på omgivelsene - jeg vet ikke helt, det virker som han er innom alle avdelingene på biblioteket:)

Hei Laila og Pippokatta og andre lesere
Jeg er langt på vei enig i mye av det Laila skriver. Romanen er tydelig en satire med mye humor.
Når jeg skriver at han er en dust så er det basert på deler av boken. Der er et stort MEN her for meg. Jeg kan langt på vei akseptere mye av det absurde, man kan helt sikkert snakke med en elg. Jeg snakker med dyrene mine hver dag. Doppler har mange gode tanker som man kan være enig i (vekk med flinkheten, finn ro i sjelen, lev det enkle livet, finn alternative måter å leve på), men det harmonerer ikke med plutselig å forlate sine barn og bryte seg inn i andre sine hus for å hente det man trenger, verktøy osv. I tillegg kommer mange av de absurditetene Pippokatta nevner ovenfor. Det blir derfor ikke den store tankevekker for min del, selv om jeg på mange måter likte boken.