Bokelskere.no

Jeg liker boken om Swann. Der er selvsagt sider ved historien og livet som Swann lever som er fremmed for meg som lever i vår tid (overklasselivet, deres nedlatende holdninger til andre, kvinnesynet deres, osv), men Proust skriver med språklig flyt, og det er interessant å lese. Jeg synes det har lykkes Vikingstad å oversette romanen til flott nynorsk som flyter godt. Jeg liker den underliggende undringen over om det er mulig å kjenne og elske et annet menneske.
Synes det er godt å ha fått med meg en at de mest kjente kjærlighetshistoriene i verdenslitteraturen.

Jeg hadde noen tanker på forhånd om at dette nok er vanskelig litteratur, men det synes jeg ikke (enda). Jeg vil gjerne ha mer, og har bestilt bind 1 (Veien til Svann) for å begynne på hele serien "På sporet av den tapte tid 1". Om det blir mer enn 1 og 2 vites ikke enda. Vi får se...........

Swanns kjærleik (ferdig!)
I løpet av romanen beveger Swann seg i flere sosiale kretser. Vi blir kjent med to av dem. Den første av dem, ledet av ekteparet Verdurin, har medlemmer fra den øvre middelklassen, leger og kunstnere. Her gjelder det å ha en vittig tunge, men vi opplever også eksempler på brutal mobbing når Saniette og seinere Swann utstøtes av kretsen.

Hos madame de Saint-Euverte går det atskillig roligere for seg, sant å si venter Swann ved ankomsten å kjede vettet av seg blant disse høyadelige menneskene. De fleste er fiktive, men noen, som prinsesse Mathilde, er reelle. Likevel er det dynamitt blandet med høflighetsfrasene. Én gjest klager over Swanns jødiske familiebakgrunn. En annen vil ikke hilse på prinsesse Mathilde av slekten Bonaparte fordi hun regner seg som «legitimist,» det vil si tilhenger av bourbonerne, som sist regjerte i 1830.

Det «arbeidende folk» hos Céline er dårlig representert i Swanns kjærleik. Et kort øyeblikk møter vi Françoise, kokken i fortellerens familie.

Swanns kjærleik (side 260).
Jeg er enig med med Eli og Torill at det er Swanns følelsesstormer i forholdet til Odette som utgjør drivkraften i denne boka. Skildringen har trekk som jeg først og fremst kjenner igjen fra ungdommen, men Swann er jo godt voksen og har tilsynelatende en god del livserfaring før møtet med Odette. Nærmest lattervekkende er det at forelskelsen har forankring i Botticellis portrett av den bibelske figuren Sippora. Swann presenteres som en kunstinteressert dilletant selv om han skriver på en avhandling om Vermeer.

Først mye seinere opphøyer fortelleren forbindelsen mellom kunsten og livet til noe guddommelig (side 253 hos Vikingstad, side 220 hos Amadou). Musikken, litteraturen, bildekunsten skal følge skjebnen vår og gjøre døden mindre bitter. Dette skjer etter at Swann enda en gang hører Vinteuils sonate bli spilt i selskapet hos madame de Saint-Euverte. Der får temaet eller «frasen» i dette fiktive musikkstykket en ny og utvidet mening for ham og oss lesere.