Bokelskere.no

Denne valgte jeg på grunn av det utrolig vakre coveret:) Og innholdet skuffet ikke. En start som gjør at jeg bare måtte lese videre................

Hun er flink til å skildre verden sett innenfra, situasjoner, følelser og de små skiftene i sinnsstemning.

Men jeg er enig med andre her i at det er noe uforløst over boka. (Mulig spoiler:) Når det bærende elementet i en tekst er jakten på en forsvunnet person, ja så forventer jeg som leser en payoff. Jeg vil vite hva som har skjedd med vedkommende, selv om dette ikke er en krimbok. Jeg klarte ikke å finne en tilfredsstillende slutt her.

En logisk brist irriterte meg. Det er vel hundrevis av overvåkningskameraer på Metropolitan-museet i New York? Og på fortauene i nærheten?

Jeg er helt enig i at omslaget er pent. Men jeg synes ikke boka er troverdig eller fengende. Den er langtekkelig og endimensjonal, og jeg kjenner meg ikke igjen i Rakels (mangel på) reaksjoner og nærmest søvngjengeraktige tilstand. Jeg etterspør heller ikke handling i ei god bok, men jeg ønsker at det skal finnes noe der, ikke bare overflate, som her. Når ei bok er så tappa for alt, og det knapt finnes handling, progresjon på noe plan, forklaring, troverdighet eller undertekst, så blir leseropplevelsen nokså redusert. Dessverre.

Veldig fengende bok. Måtte bare lese hele boka i ei vending. Litt uventet slutt som gjør boka ganske så troverdig :)

Jeg er uenig. Synes den var lite troverdig, og forfeeeerdelig lang. De mest trivielle ting skal beskrives i detalj. Jeg fikk følelsen av en nyutdannet forfatter fra et eller annet forfatterstudium, som ikke har noe å fortelle, og som løser det ved å beskrive alt hun ser. Syltynt. Og jeg krever ikke nødvendigvis handling av en god bok, men det bør være noe av substans.

Edit: Måtte sjekke Wikipedia. Ganske riktig, hun har gått Forfatterskolen på Heimly Folkehøgskole...

Denne boka er ikke den beste jeg har lest av Kristensen, men det betyr ikke at jeg synes den er dårlig, bare at "Dagene er gjennomsiktige" var veldig god. At noen har tatt et forfatterstudie gir i mine øyne ingen grunn til diskvalifisering. Kristensen er av de nye unge norske forfatterene som har mest å fortelle. Jeg er ikke enig i at historien er syltynn, fordi her var plenty å reflektere over underveis. Spenningen i historien ligger for meg i om det som skjedde, skjedde frivillig eller ikke. Det åpner tanker om hvor godt vi egentlig kan kjenne andre mennesker og hva som skal til for at vi begynner å tvile. Kristensen gir et spennende bilde av et ungt ekteskap, hvor fort livet kan endres og hvor skjørt det kan være.

Blir jo smak og behag dette, men hvis denne boken er et eksempel på en forfatter som har mye å fortelle, vel... Etter mitt syn er boken bortimot blottet for innhold, både på det ytre og det indre plan. Det er bare et rammeverk tilbake, som virker hentet fra et ufordøyd forfatterstudium.

Ikke denne romanen alene jeg tenkte på. Synes særlig "Dagene er gjennomsiktige" hadde "mye på hjertet" (For å bruke en klisje:-) Ellers synes jeg det du skriver om forfatterstudienes maler for historier er et nyttig innspill. Jeg er ikke velbevandret i norsk samtidslitteratur, men tenker på Ørstavik som en slik forfatter (har likevel tenkt å lese henne). Hadde vært spennende om du eller andre som leser dette kunne gi eksempler på norske forfattere (gjerne unge) som du/dere mener befinner seg utenfor eller innenfor denne "forfatterskole" malen?

Jeg leser ikke så mye norsk litteratur, egentlig, så jeg tror ikke jeg skal begi meg ut på noen analyse av spor etter forfatterskole. Ørstavik prøvde jeg meg på (Presten), men klarte ikke å fullføre. Vet ikke om det er en forfatterskolerest, men hun skal liksom hele tiden fange det som ikke lar seg fange. Og det at hun ikke klarer å fange det mister liksom interesse ganske fort, i alle fall min. Jeg synes rett og slett det ble forferdelig kjedelig å lese. Har også prøvd meg på Renberg (Renselse), og han slo meg også som en som gjerne vil skrive, men som ikke har noe å skrive om (unnskyld). Han tok i bruk altfor sterke virkemidler i forhold til det historien kunne rettferdiggjøre. Det falt helt til jorden. Egentlig synes jeg det virker som det er mange norske forfattere som sliter med substansen. Et annet eksempel er jo Knausgård, som til tider går litt på tomgang. Men han redder seg på sin språklige briljans.

Liker svaret ditt, fordi du uttrykker klare meninger. Jeg kom over flere Ørstavik til en billig penge på loppemarked. Gir derfor henne en tjangse og håper at mine fordommer ikke slår til!

Også jeg plukka opp denne tittelen på grunn av omslaget, og da jeg stod med boka i hånda vekket tittelen min nysgjerrighet. Det morsomme med denne boka, som så mange andre, er at det er nettopp det som gjør at flere her misliker den, som jeg synes at er det beste ved den. Ja, det skjer lite her på det ytre plan, og ja, Rakels reaksjoner eller mangel på disse er lette å avfeie som merkelige. Men hvorfor skal hun reagere som forventa?

Jeg liker å lese fordi jeg liker følelsen av å oppleve verden gjennom noen andre, og dette kan gjerne være noen som jeg i utgangspunktet ikke umiddelbart identifiserer meg med. Det fikk jeg da jeg leste denne boka.

Jeg også plukket med meg denne på grunn av omslaget.. Jeg leste boka fort ut, for den var lettlest, og deler av den ga meg mye å tenke over, folk forsvinner jo av og til, så den delen av boka syns jeg er mulig. Men jeg må si den etterhvert provoserte meg mer og mer. Først og fremst hennes mangel på evne til å ta aktive valg, men minst like mye hennes likegyldighet, både til de rundt henne, og likegyldighet i form av mangel på reaksjoner. Men en kan jo også velge å si det på en annen måte, boka har gjort noe med meg - for den har provosert meg til å tenke at dette er da ikke normalt, og slik sett fått meg til å tenke over hva som BURDE være en normal reaksjon. Er det muligens det hun ville oppnå ved å skrive denne boka?

Jeg håper, for hennes del, at hun ville oppnå noe mer med å skrive boka. For det er jo innmari tynt hvis leseren bare skal komme fram til hva som burde vært en "normal" reaksjon.

Vi er alle forskjellige, og det et tydelig at ulike elementer ved denne boka appellerer til ulike mennesker - det er fint, synes jeg. Og kanskje ikke det er så viktig om vi identifiserer oss med Rakel eller ikke, for boka kan kanskje si oss noe annet, enten om tida vi lever i eller om hvor paralysert et menneske kan bli. Men når jeg mister muligheten for gjenkjennelse, så tappes leseropplevelsen min. Og jeg blir nok mer opphengt i hva jeg mener Rakel burde gjort enn det Rakel faktisk gjør og ikke gjør.

Jo, det var jo det som skjedde med meg også, etterhvert ble jo kun opphengt i hva hun burde ha tenkt, sagt og gjort...