Otfried Preußler er i min mening undervurdert. Det er gjerne Michael Ende som har fått oppmerksomhet og filmer og greier. En tysk barnebokkritiker bemerket at Preußler alltid er meget "down to earth", og det gode livet er mors kjøttboller. Mens det hos Ende alltid er noe "dypere" mening.
Jeg kan sette det på spissen; Ende har Herrigel-tendenser, mens Preußler er zen.
Krabat f.eks gjør det som er nødvendig - og klarer det pga plain og simpel kjærlighet til jenta si, og så kvitter han seg med all magi og drar av gårde. Ikke noe overmenneskelig, bare noe meget meget menneskelig.
Krabat er ikke påtatt dypsindig (på sånn Coehlo-vis), mens Ende ble meget Coehlo-aktig, spesielt i de siste bøkene. "Den uendelige historien" er helt uutholdelig dypsindig.
Sist sett
