Noen ganger kommer man hjem fra jobb, er sliten, har hatt en dårlig dag, og man vil bare lage seg noe lett. Ergo: Man lager pølser.
Noen ganger er man lesetrøtt, man har kanskje nettopp lest en oppslukende, krevende, omfattende og/eller vanskelig bok, og vil ha noe lett. Ergo: Man leser Läckberg.
I starten av boka var jeg litt overrasket, og ganske irritert, over at denne forfatteren og denne krimserien gir mine bokhandlerkunder åndenød fordi det er så lenge til sisteboka kommer i pocket. Språket er ubehjelpelig, setningene klønete, (av typen "hun satte seg ned med et glass hvit, kald hvitvin"), penser for ofte tankene mine inn på ordet skolestil. Handlingen er helt ok, det er en nokså snill krim uten psykopater og lystmordere. Sammenblandingen med den helt ordinære kjærlighetshistorien mellom Erica og Patrik er søt, men ikke noe mer. Det er ikke noe som gnistrer her, alt er bare helt ok, hele veien.
Hvorfor er denne serien blitt så populær? Jeg tror jeg forstår det nå: Leserne vil ha noe lett. Jeg vil jo det jeg også, bare ikke hver dag. Jeg spiser ikke pølser til middag hver dag, heller. Men neste gang jeg er fyllesyk, syk, sliten eller bare har lest for mye Knausgård (det samme som fyllesyk, egentlig), tar jeg kanskje fatt på den neste boka i serien. Bare fordi jeg vet hva jeg får, og det jeg får er trygt, enkelt og overkommelig.
Sist sett
