Bokelskere.no

Til Lesesirkel
Ny diskusjonstråd:

Da håper jeg at alle når å få tak i Olive Kitterigde og er superklar for felleslesing i påsken.
Og så håper jeg på stort engasjement underveis i lesingen her i denne tråden.

Leseperioden begynner i lørdag 23.mars 2024 og varer i ca. 3 uker, evt. lenger om dere ønsker det.

Ny runde med forslag til ny bok kommer i begynnelsen av mai.

Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boken.

Lenke til hovudtråden

Jeg regner med at dere er ferdig med Olive Kitteridge nå. Hvis ikke er det selvsagt fremdeles mulig å legge inn spørsmål eller kommentarer her.

Planen er at ny runde med forslag til ny bok skal komme i begynnelsen av mai. Jeg håper det er OK for dere at jeg legger ut en tråd allerede i morgen 27. april. Jeg har nemlig ikke tid i det hele tatt til å være på data hele neste uke. Jeg kunne ventet til søndag 5. mai, men hvorfor ikke bare gi oss god tid til å tenke over neste bok. Kan kanskje komme ekstra mange forslag da 😁

Olive Kitterigde, ferdig med boka. Jeg leste boka ut relativt raskt, og så reiste jeg bort under diskusjonen av flere av novellene, så jeg fikk ikke deltatt så mye i samtalen som jeg hadde håpet. Denne boka hadde jeg gledet meg til å lese, og jeg ble ikke skuffet. Det var en bok med mange fine "noveller"/historier i, og Olive var tråden gjennom det hele. Det var en fin måte å bygge opp en bok på, det ga en egen tone og variasjon i lesingen. Om Olive så tenker jeg at hun er en dame som framstår brysk, men at hun har mange sider ved seg, både gode og dårlige.

Boken vi har valgt er bygget opp som en slags "novellesamling", det vil si at hvert kapittel kan leses for seg. Olive Kitteridge er hovedpersonen i boken, men i flere av fortellingene er hun kun en biperson. Kanskje det vii være behov for å prate om boka stykkevis og delt?
Der er 13 frittstående fortellinger i romanen. Kommentarer? Si til når du har gjort det noen tanker.

Har fått sans for Olive og skulle gjerne møtt henne. Skjebnen har ikke fart helt pent med henne, og jeg syns vel ganske synd på henne. (Men det hadde hun nok ikke likt)

Olive Kitteridge.
Etter en kort utenlandsreise, har jeg omsider gjort meg ferdig med boka. Familiebesøket i storbyen New York var en skakende nedtur for Olive. Vil hun være i stand til å reparere skaden? I den siste historien ser vi tegn til en ny opptur. Det har vært en interessant reise i USAs nordøstligste delstat. En oppsummering av mine inntrykk fra lesingen finner du her.

Olive Kitteridge.
Etter «Vinterkonsert» følger to gode, intense historier om tap og sorg. Både mann og sønn er utenfor rekkevidde; den ene på sykehjem og den andre i California. Olive oppsøker to situasjoner - bevisst eller ubevisst - der andre kvinner nylig har opplevd tap i nær familie. Deres sorgreaksjoner viser seg annerledes enn Olive hadde forestilt seg på forhånd.

Vinterkonsert.
Denne novellen skjønte jeg lite av. Hvem møtte Bob Houlton i Miami? Var det Granger-familiens datter Patty eller en annen? Hva satte Jane Houlton på tanken om at noe hadde skjedd bak hennes rygg?

Bob har hatt et forhold tidligere i ekteskapet. Et forhold som var avsluttet for mange år siden, og som Jane kjente til. Kanskje Granger -kona også kjente til det? I det minste mistenkte det?
Når Jane så får høre at ektemannen var en helt annen plass enn han skulle vært, mange år etter at dette forholdet var avsluttet (visste hun at den gamle flammen hadde flyttet til Miami ? Eller var det bare settingen som gjorde at hun ble så sikker? Mannens ulyst til å hilse på grangers paret, denne turen hun aldri hadde hørt noe om? )
Jeg undres også på om det kan være snakk om grangers datter Patty?
Har vi ellers i boka vært borti en som er kokko, som aldri vil bli gift, som har flyttet til Miami ?

Vinterkonsert.
Ja, du er nok inne på rett vei der. Fram til møtet med ekteparet Granger, har Jane virket svært så fornøyd med ekteskapet sitt. Men enkeltord og kroppsspråk virker som en alarmklokke, og hun kaster seg over mannen sin.

-Ja, hun er lykkelig nå. Men det første hintet dukker opp på vei til konserten, bare forsiktig antydet:
(bare for å friske opp minnet, Lydias er houlten parets navn på Granger paret)

«Og akkurat nå var hun lykkelig, det var sant. Jane Houlton satte seg litt bedre til rette i den svarte penkåpen og tenkte på at livet tross alt var en gave – at en av sidene ved å bli eldre var at man visste at så mange øyeblikk ikke bare var øyeblikk, de var gaver. Og så hyggelig det i grunnen var at folk feiret denne tiden av året med en slik iver. Uansett hva folks liv måtte romme (Jane visste at noen av disse husene de kjørte forbi, sikkert favnet noen sørgelige prøvelser), så ble folk, åkke som, drevet til å feire fordi de på sine ulike vis visste at livet var verdt å feire.»

-Så, litt mer direkte:
«De hadde det moro sammen for tiden, det hadde de virkelig. Det var som om ekteskapet deres hadde vært et langt, komplisert måltid, og at de nå fikk en deilig dessert.«

-Og Bob:
«Faktisk så hadde det vært lurt å flytte konserten til St. Catherinekirken etter at taket på Macklin Music Hall kollapset under denne siste stormen. Ingen var blitt skadd, men det fikk Bob Houlton til å grøsse; han hadde sett for seg at de satt i de røde plysjsetene, han og Jane, og at taket raste sammen, så de to ble kvalt og deres liv sammen tok slutt på den fryktelige måten.»

-Hvor kommer dette fra? (Først kan man få inntrykk av at han er redd for at en av dem dør, begge har hatt hjerte infarkt. Eller kanskje han bare er en engstelig type? Men vi ser senere hva som antagelig ligger bak)

Nå, når jeg leser historien om igjen, får jeg en mistanke om at fru Granger vet om affæren, og at hun forteller om treffet på flyplassen med vilje. Men det får eventuelt være til en annen diskusjon….

-Før konserten er Jane ivrig etter å hilse på Grangers, men Bob viker unna:

«Vink, skatten min. Der borte.»

«Det er ikke noen vits i at jeg vinker hvis jeg ikke ser hvem jeg vinker til.»

«Lydias, rett der borte i restauranten. Vi har ikke sett dem på evigheter.» Jane vinket muntert, med store bevegelser. Han så paret gjennom vinduet nå, på hver sin side av en hvit duk, og han vinket også. Mrs. Lydia gjorde tegn til at de skulle komme inn.

Bob Houlton stakk armen under Janes. «Jeg har ikke lyst,» sa han og vinket til Lydias med den andre hånda.»

• De kommer seg inn i kirken:

«Hold utkikk etter Lydias,» sa Jane og snudde seg.

Han (Bob) holdt henne i hånda og plukket nervøst på fingertuppene hennes.»

• Og når Bob sovner under konserten:

«I ansiktet hans så hun her og nå den lille gutten som alltid var redd; selv nå som han i dette øyeblikk sov, strammet engstelsen seg til i ansiktet hans»

• Så er samtalen med Grangers i gang:

«Mrs. Lydia sa til Bob: «Du har jo pensjonert deg siden sist vi traff
deg? Var det ikke merkelig at vi støtte på deg på flyplassen i Miami på den måten?»

«Det er en liten verden,» la Mrs. Lydia til og dro seg i øret med en hanskekledt hånd mens hun kastet et blikk på Jane, før hun snudde på hodet og så oppover balkongtrappene.

Bob gikk til siden, klar til å gå inn i kirken igjen.

«Når var dette?» spurte Jane. «Miami?

«Et par år siden.»

• Her har vi nye hint, fru Granger drar seg i øret, kaster et blikk på Jane, ser oppover balkongtrappene og Bob vil plutselig inn igjen. Det virker som fru Granger er spent på reaksjonen på bemerkningen hun har avlevert, og Bob vil bort fra hele situasjonen.

• Så sitter de i bilen, på vei hjem:

«noe rørte seg i Janes vannfylte sinn. Det var måten Lydia-kvinnen hadde sett på henne på, og så vendt blikket bort, rett før de gikk opp balkongtrappene. Jane anstrengte seg nå, for å snakke med rolig, nærmest konverserende stemme. «Bobby,» sa hun, «vær så snill å fortelle meg sannheten. Du traff dem på flyplassen i Miami, gjorde du ikke?»

Og da han ikke svarte, verket det i innvollene hennes, og en eldgammel splint av en redsel dirret langt inni henne – så sliten den gjorde henne, akkurat denne spesielle, velkjente smerten; en tyngde som syntes for henne som tykt, anløpent sølv som spredte seg gjennom henne, og så rullet det over alt og utslettet julelysene, gatelyktene, nysnøen, det nydelige ved alt – borte alt sammen.

«Å, herregud,» sa hun. «Det er ikke til å fatte.» Hun la til: «Jeg fatter det virkelig ikke.»

Bob svingte inn oppkjørselen og slo av motoren. De satt der. «Janie,» sa han.

«Fortell.» Så rolig. Hun sukket til og med. «Vær så snill å fortelle,» sa hun

• En eldgammel splint av en redsel,….akkurat .denne spesielle, velkjente smerten
  Hun har måttet forholde seg til et sidesprang før, akkurat denne smerten kjenner hun igjen.

-og samtalen fortsetter:

«Bare fortell meg det,» sa hun igjen, vennlig.

«Hun fikk brystkreft, Janie. Hun ringte meg på kontoret våren før jeg pensjonerte meg, og jeg hadde ikke hørt fra henne på årevis. Virkelig mange år, Janie.»

«Ok,» sa Jane.

«Hun var veldig ulykkelig. Jeg hadde vondt av henne.»

• dette gir bare mening hvis Jane vet hvilke kvinne det er snakk om,? og at hun vet at dette har skjedd før…for virkelig mange år siden?

Ha, ha, denne må være verdens lengste kommentar, kunne visst like godt limt inn hele novellen med innskutte kommentarer..
(Beklager det, men jeg synes denne novellen var svært god. Det ligger også mere enn dette i novellen. Det jeg fortsatt ikke har noen anelse om er hvem Bob hadde et forhold til.)

Dette var imponerende. En stor hjelp.

Jeg har lest alle novellene og har etterhvert blitt Olive-entusiast. Til å begynne med streifet tanker som ukebladlitteratur og dameroman meg, helt til jeg innså at jeg deler noen av Olives heller dårlige sider. Historiene har vokst seg til og selvom jeg har litt følelsen av engelsk landsbyidyll, så liker jeg dem veldig godt. Så godt faktisk at jeg allerede har begynt på neste bok : Olive, igjen.
Jeg synes Strout er en god observatør og viser stor menneskelig innsikt - også skriver hun godt!

Enig. Jeg har også neste bok liggende klar

Enig! Strout viser seg som en klok menneskekjenner i sine historier om Olive. Samtidig er nok småbylivet i Maine mer gjennomsiktig og folk tettere på hverandre enn i storbyene lenger sør.

I En annen vei møter ekteparet Kitteridge en stor skuffelse i livet - sønnen og hans nye kone flytter til California, men her får vi også en artig historie om Olive som må så veldig på do, og når de svinger innom akutten for at Olive skal få gå på do her, ender med at hun blir undersøkt på sykehuset, og der opplever de at sykehuset blir forsøkt ranet. Mye dramatikk med andre ord.

En annen vei.
Olive velger en annen vei for unngå å se sønnens og svigerdatterens fraflyttede hus, men hun tar ofte en omvei for betrakte legevakten der hun og Henry ble tatt som gisler en tid tilbake. Jeg ser disse turene som Olives måte å håndtere et traume som ekteparet aldri snakker om. Typisk for disse novellene er at de gjerne omfatter mer enn én historie.

Neste fortelling i Olive Kitteridge heter UTSULTET
Den har både utroskap og spisevegring som tema, og selvfølgelig dukker Olive også opp her. Det er en sterk fortelling som gjør inntrykk på en.

Utsultet.
Også i denne historien finner vi en ungdom i krise. Nina blir møtt med forståelse og hjelpende hender fra fremmede, inkludert den eldre Harmon, i den fiktive byen Corby. Samtidig får vi også historien om Harmons utenomekteskapelige forhold til den jevnaldrende Daisy. Når det kommer til stykket går det ikke bra for Nina, men hendelsen har styrket de følelsesmessige båndene mellom Daisy og Harmon. Han bestemmer seg for å bryte ut av ekteskapet med Bonnie. Men kommer han til å gjennomføre det? Tja, det kan vi vel ikke være helt sikre på.

Små glimt fra livet, slik livet ofte er, med mange fasetter og vendinger.

Olive, en kvinne som selv har mange fasetter, og mennesker som kjenner henne.
Noen ser en side av henne, noen ser en annen side, noen ser flere sider.

Vi får bedre innblikk i livet hennes enn de fleste, det sympatiske og det som kanskje virker mindre sympatisk. Men finnes det noe menneske som aldri har vært usympatisk? Som ikke kan kjenne seg igjen i noe av Olive ? Eller i menneskene rundt henne?
Kanskje ingen har tusjet på klærne til svigerdatteren sin, men det er nok flere enn Olive som ikke kommer overens med barnas partner?
Kanskje en ufordragelig nabo går og strever med det samme, innvendige, sydende raseriet, men likevel gjør så godt de kan?

Også det å bli gammel. Å miste en partner gjennom mange år. Å oppleve at alderdommen ikke er som du hadde sett for deg. Men kanskje prøve å stake en vei videre, på en eller annen måte finne litt fotfeste igjen, for årene som er igjen.

I fortellingen Et lite piff skjer der saker og ting. Christofpher Kitteridge gifter seg med Suzanne. Her får vi oppleve nye sider ved Olive. Hva tenker du?

Et lite piff.
Dette er også den første historien hvor Olive er protagonisten, slik at vi kommer inn i hennes tankesett. Hennes «practical jokes» er ment å være urovekkende, men om de faktisk påvirker svigerdatterens skråsikkerhet får vi ikke vite noe om. Ellers får vi ellers inntrykk av at hun har vanskelig for å gi slipp på en sønn som alt har nådd en alder på 38.

Jeg likte denne historien veldig godt. Det var noe med tonen i teksten, og det å følge tankene til Olive i forbindelse med sønnens giftemål. Det var både rørende og vemodig - og litt rampete.

Interessant tekst, synes jeg.
Jeg får ondt av Olive når vi forstår hva de andre mener om henne (Olive overhører de andre snakke når hun hviler). Da er det lettere å forstå behovet for "practical jokes", men noe umodent er det jo. Det er jo ikke bra for noen å bo hjemme opp i en såpass moden alder (38).

Tredje fortelling, Pianisten .
Menneskeskjebner, er ordet som slår meg etter å ha lest denne novellen. Pianisten Angie sitt liv og tanker.

I den andre fortellingen - som heter FLO - møter vi Kevin som planlegger å ta sitt egen liv, og vi opplever nye sider ved Olive. Noen tanker om denne fortellingen?

Her fikk vi et annet inntrykk av Olive. Hun framsto som en mer fjern person i den første fortellingen, i Flo var hun absolutt til stede. Det virket på meg som Olive skjønte hva Kevin planla, og at hun var bevisst på dette da hun satt seg inn i bilen. Hennes småprat om andre som hadde hatt det vanskelig i livet framsto for meg som en måte å fortelle/forklare Kevin at det er normalt å ha det vanskelig innimellom, det er normalt at noen er syke, livet er ikke alltid enkelt. Jeg fikk følelsen av at dette etterhvert gikk inn hos Kevin, men jeg er ikke sikker.

Olive Kitteridge.
Er det empati som er Olives sterkeste egenskap i de to første historiene? Hvorfor blir hun sittende i bilen å prate med sin gamle, tilbakeholdende elev Kevin lenge etter at han først ønsket å avslutte samtalen? I begge novellene er det unge mennesker som går gjennom livskriser; Olive derimot virker (så langt) som å ha levd et godt, stabilt liv.

Olive Kitteridge.
Med mange gjøremål i påsken, takk for at du gir oss et puff til å komme videre i boka. Det er tydelig at vi får se en annen side av Olive i denne historien.

Ja, enig. Allerede første kapittel har preg av en novelle, fint fortalt, fra en tid hvor en kunne drive et småbyapotek med én eller to ansatte.

Er igjennom første «novelle», hvor Olive oppleves gjennom ektemannens øyne. Olive fremstår som litt dominerende og høylytt, men også empatisk. Hovedpersonene i denne historien er ektemannen, apotekeren og hans assistent. Skal bli interessant å se Olive fra andre ståsted.

Første novelle, Apotek. Da jeg leste denne, satt jeg igjen med et inntrykk av Olive som en fjern, stram, ikke veldig blid/imøtekommende dame. Mulig fordi novellen ble fortalt gjennom ektemannen, Henrys, øyne. En tankevekkende novelle som beskriver det at to ektefeller så helt tydelig også er veldig glade i andre personer, samtidig som det kommer fram at de ønsker (eller må?) å holde sammen videre.

Ja, det er her i den første historien som heter APOTEKET at vi møter ekteparet. Vi kjenner ikke til deres forhistorie, men skjønner fort at de har vært gift noen år, og det virker ikke som de har god kommunikasjon. De ha begge øyne for noen andre (mer enn det vet vi ikke). Sjalusi og misnøye er vel noen av ingrediensene i denne historien. Jeg skal ikke si så mye mer en det, men skjønner vel i deres siste samtale at de ikke har gitt opp hverandre.

Men også tolerante i forhold til hverandres følelser for andre, synes jeg.