Bokelskere.no

Morsomt at du trekker fram akkurat dette avsnittet på s. 119, for det stusset jeg også over. Så mye at jeg valgte å lese historien som setningen er hentet fra «The tale of the ragged mountains» av Edgar Allan Poe.

Denne historien handler om en morfinavhengig mann som både beskrives som ung, og i enkelte øyeblikk, som en hundreåring. Hans hudfarge omtales som blodløs og hans øyne filmaktig sløret som på et lenge begravet lik. En dag, langt oppe i fjellene ser denne mannen for seg at han deltar i kamphandlinger hvor han blir truffet av en giftpil i tinningen og dør. Kanskje i en drøm, kanskje i morfinrus eller noe annet, det vites ikke. Han opplever en voldsom kraft skylle gjennom kroppen som elektrisitet og lys, og han ser seg selv ovenfra. Han rammes av sterke følelser, men blir samtidig fullstendig likegyldig, også til sin egen døende kropp. Han dør ikke, han kommer ned fra fjellene og forteller om opplevelsen. Det viser seg at denne mannen (Mr. Bedlo) har opplevd en annen manns skjebne (Mr. Oldeb (Bedlo baklengs)).
Etter å ha fortalt denne historien til en nær venn (den samme vennen som var til stede ved Oldebs død), dør også han senere. Denne nære doktorvennen prøver forgjeves å redde ham. Det gjør han ved å la blodigler suge seg til Bedlo sin tinning. Det han ikke vet er at en giftig igle har sneket seg med og dermed dør også han av gift i tinningen.

Vet ikke hvilke, om noen, konklusjoner som kan trekkes ut av dette, men umiddelbart tenker jeg at det Wolf erfarer på steppen er en lignende opplevelse som Bedlo i denne fortellingen, han svever opp og ser ned på seg selv og opplever ett eller annet «utenomjordisk».
Han forstår i etterkant hva hendelsen har gjort med ham. Han satte ut på sin hvite hest, uredd, udødelig og full av pågangsmot og vilje. Han rammes av dette skuddet og når han våkner er han plutselig svært bevisst på sin egen dødelighet, dette uunngåelige vi alle ferdes mot. Han mister det han hadde, eller den han var, og døden tar fra ham livet uten at han faktisk er død.

Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.

Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.

Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.

Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.

Takk for fine ord Lillevi.
Synes det er godt å høre at du fikk noe ut av det, det gjorde jeg også.
For egen del gjorde andre gangs lesing at jeg fikk ennå mer ut av innholdet, og en større fasinasjon av det forfatteren har fått til på så få sider. Jeg ble også bedre kjent med karakterene og deres relasjoner til hverandre.
En bok jeg likte å grave meg ned i og en bok å anbefale.

De to yndige er Alvin og Ka2 :)