Bokelskere.no

Hei alle medlesere.

Takk for deltagelse så langt, nå skal vi bare avslutte denne samlesingen med å være nysgjerrige, synse, tolke og diskutere innholdet. Det gleder jeg meg til, og håper du gjør det samme.

Det blir spennende å høre om KatiMai vil utdype tvetydigheten hen opplevde eller om Ingunn kanskje har funnet ut av splittelsen til bokens jeg-person. Minner også om at det i hovedtråden befinner seg et ubesvart spørsmål fra Lillevi, som handler om jeg-personens selvinnsikt og refleksjoner over sitt forhold til Jelena Nikolajevna.

Det er mye å undres over i denne korte, men innholdsrike boken. Jeg skal hverken stille alle spørsmålene eller prøve å besvare dem her, men som en innledning til samtalen presenterer jeg følgende fem:

Hvor gammel kan hovedpersonen være i skrivende stund?
Hvor befinner han seg nå, der han sitter å tenker alle disse tankene?
Hvorfor har han valgt å bare skrive om de første 30-35 årene av sitt liv?
Hva kan årsaken være til at Wolf vil likvidere Jelena?
Hvilke tanker gjør du deg om Jelena og Marina?

Minner om at målet ikke er å finne en «korrekt» tolkning eller forståelse av innholdet, men mer interessant å høre om den delen av boken du selv har skapt :)

Ordet er ditt! 😊

Jeg har ikke helt sluppet denne boken, og det er noe jeg ennå grunner over.
Blant annet er det et par verselinjer sunget av en dyp kvinnestemme, som gjentas 3 stedet i boken. Er det noen av dere som tenker at disse har noen annen betydning enn at han ved tre anledninger legger merke til dem?
«Ingenting behøver jeg,
hverken forsinkede beklagelser… (s. 27, s. 43 og s. 119)

Jeg har ingen svar, bare noen tanker – og flere spørsmål: 1) Hva er meningen med den gjentatte epigrafen «Beneath me lay my Corps with the arrow in my temple», sidene 11 og 119 og på norsk på side 123: «epigrafen om liket med pilen i tinningen», og 2) betydningen av bokens tittel.

På side 119 er ditt og mine tankekors nevnt i samme åndedrag:
«Beneath me lay my Corps, with the arrow in my temple – plutselig husket jeg epigrafen til The Adventure in the Steppe. Ja, det var nettopp det som var det viktigste ved ham – han liknet faktisk et gjenferd. Hvordan kunne jeg ha unngått å forstå dette helt fra begynnelsen av. Plutselig kulset jeg i noen sekunder. Og igjen sang stemmen fra grammofonen Vosnesenskijs yndlingsromanse: ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …»

Mitt inntrykk er at jeg-personen får aha-opplevelse denne kvelden. En ny forståelse av mennesket Alexander Wolf? Jeg-personen ser han som et gjenferd, en som går igjen. Er vi inne på politikken nå? Jeg-personen (som forfatteren) kjempet i den russiske borgerkrigen på de hvites side, Alexander Wolf på de rødes, bolsjevikenes, som, som kjent gikk seirende ut av krigen.
Eller er jeg helt på jordet?

Og Vosnesenskijs: Ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …, hans yndlingsromanse. En finte til Marina (ev. Marina/Jelena) som gikk fra ham til fordel for Wolf? Eller et uttrykk for at han i det store og hele stiller seg likegyldig? Vosnesenskij sto også på de rødes side, om det har noen betydning her.

Morsomt at du trekker fram akkurat dette avsnittet på s. 119, for det stusset jeg også over. Så mye at jeg valgte å lese historien som setningen er hentet fra «The tale of the ragged mountains» av Edgar Allan Poe.

Denne historien handler om en morfinavhengig mann som både beskrives som ung, og i enkelte øyeblikk, som en hundreåring. Hans hudfarge omtales som blodløs og hans øyne filmaktig sløret som på et lenge begravet lik. En dag, langt oppe i fjellene ser denne mannen for seg at han deltar i kamphandlinger hvor han blir truffet av en giftpil i tinningen og dør. Kanskje i en drøm, kanskje i morfinrus eller noe annet, det vites ikke. Han opplever en voldsom kraft skylle gjennom kroppen som elektrisitet og lys, og han ser seg selv ovenfra. Han rammes av sterke følelser, men blir samtidig fullstendig likegyldig, også til sin egen døende kropp. Han dør ikke, han kommer ned fra fjellene og forteller om opplevelsen. Det viser seg at denne mannen (Mr. Bedlo) har opplevd en annen manns skjebne (Mr. Oldeb (Bedlo baklengs)).
Etter å ha fortalt denne historien til en nær venn (den samme vennen som var til stede ved Oldebs død), dør også han senere. Denne nære doktorvennen prøver forgjeves å redde ham. Det gjør han ved å la blodigler suge seg til Bedlo sin tinning. Det han ikke vet er at en giftig igle har sneket seg med og dermed dør også han av gift i tinningen.

Vet ikke hvilke, om noen, konklusjoner som kan trekkes ut av dette, men umiddelbart tenker jeg at det Wolf erfarer på steppen er en lignende opplevelse som Bedlo i denne fortellingen, han svever opp og ser ned på seg selv og opplever ett eller annet «utenomjordisk».
Han forstår i etterkant hva hendelsen har gjort med ham. Han satte ut på sin hvite hest, uredd, udødelig og full av pågangsmot og vilje. Han rammes av dette skuddet og når han våkner er han plutselig svært bevisst på sin egen dødelighet, dette uunngåelige vi alle ferdes mot. Han mister det han hadde, eller den han var, og døden tar fra ham livet uten at han faktisk er død.

Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.

Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.

Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.

Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.

Takk for fine ord Lillevi.
Synes det er godt å høre at du fikk noe ut av det, det gjorde jeg også.
For egen del gjorde andre gangs lesing at jeg fikk ennå mer ut av innholdet, og en større fasinasjon av det forfatteren har fått til på så få sider. Jeg ble også bedre kjent med karakterene og deres relasjoner til hverandre.
En bok jeg likte å grave meg ned i og en bok å anbefale.

De to yndige er Alvin og Ka2 :)

For meg handler boken først og fremst om døden, om å ta liv og om å lure den. De tre hovedpersonene er preget av disse tankene. I tillegg strever alle med å finne en ro i tilværelsen, de flakser rundt både på kartet og i sinnet og har på hver sin måte stengt av en del av seg selv.

Jeg har ikke funnet ut av dette med splittelsen. Så vidt jeg husker har han vært splittet i hele sitt liv og ikke bare etter skyteepisoden. På sett og vis føler han seg mer hel sammen med Jelena, men jeg tror ikke svaret ligger der.

For meg er Jelena og Marina samme person. Dette gjettet jeg på ganske tidlig. Ellers har jeg ikke laget meg noen historier utenom det som står i teksten. For meg er det nok! Likte boken veldig godt og har satt en annen tittel av Gazdanov på huskelisten. Jeg har også lastet ned en bok av Antal Szerb, som er en av de andre forfatterne i oversette mesterverkserien.

Kanskje er det enkelt som Mads påpekte tidligere at det handler om noe fra barndommen/oppveksten. Han var jo veldig ung, i alle fall sett med dagens øyne, da han gikk ut i krigen. Jeg tror du har rett i at han har kjent på det hele livet, i alle fall fra ungdomstiden. Han skriver at han har en sjelelig dragning samt kjærlighet og lengsel til dikt og estetikk, men også en grusom slåsskamp og en rekke beklagelige handlinger.

Kan det være at det er for liten aksept for den første delen i det russiske samfunnet? At det er derfor han undertrykker den sensuelle delen av seg (s. 34).

For meg er det uungåelig å lage meg historier utenom teksten, for her er det så mye vi ikke får vite eller bare får vite indirekte. Jeg føler jeg blir litt tvunget til å fantasere livlig i denne boken, men vi er forskjellige og det er det som er spennende :)

Takk for tipset om flere mesterverk!

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

Jeg er enig, her er døden sentral. Du gjør deg gode observasjoner som setter mine tanker i sving.
Ut fra teksten du refererer til på s. 121, kan en kanskje også trekke konklusjonen om at han ikke sitter fengslet og skriver ned tankene sine, i og med at han også på siste side handlet i nødverge.

Som en forlengelse av ditt første avsnitt, kan en filosofere over hvorvidt det er umenneskelig å ta liv, siden det tross alt skjer daglig. På s. 140 omtaler han i alle fall denne type forbrytelse som forførerisk og på neste side setter han det i sammenheng med makt.

Jeg tror Wolf er den tidligere kjæresten til Jelena. I så fall har denne kvinnen bergtatt både jeg-personen, Wolf og Voznesenskij. Samt mange flere får vi vite. Jeg opplever Jelena, og i så fall Marina som en interessant person. Hadde vært gøy om noen ville gjøre et forsøk på å beskrive henne, ut fra det vi får vite.

Noe sier meg at hun er beregnende. På s. 62-63, undres jeg-personen over om dette møtet før boksekampen kunne være tilfeldig og han synes det er rart at hun ikke lurer på hva han heter. Setningen på s. 89 underbygger i alle fall at hun kan ha hatt en plan, for der refererer han til deres første møte og skriver «Da hun første gang smilte til meg med det begjærlige uventede smilet, visste jeg at hun ville bli min, men hun visste det nok enda tidligere enn meg»
Kan det være at Wolf har funnet både henne og sin «drapsmann» og tvinger henne inn i sin egen plan. Er det sannsynlig?

Spennende teori du kommer med på slutten. Det er mange tilfeldigheter som skal til, men hvorfor ikke. Det ble gjerne ikke helt som Wolf hadde sett for seg da, siden Jelena mest sannsynlig overlever, hun ble bare såret. Han kan ha villet se henne død, fordi hun bare forlot ham uten å ta farvel, gi noen forklaring eller si hvor hun dro. For ham ble hun «død». Hun har jo reist og vært rotløs siden, så kanskje hun hadde grunn til å flykte fra Wolf.

Gjennom hele boken er skjebnen en rød tråd. Han refererer til den flere ganger og skriver at kjærlighetsaffærer kun er en utsettelse av skjebnen, at skjebnen er hånlig og han bruker ord som sjelskrefter, forutbestemt og uunngåelig. Dermed kan en tro at det som skjer til slutt, er ment å skje.

Skjebne, tilfeldigheter, ting som er forutbestemt – ja det kan virke slik. Men er det et mønster bak alle de tilsynelatende løse trådene som vikler seg i hverandre? Noen som trekker i trådene?

Tidlig i boken (sidene 16-17) oppsøker jeg-personen Wolfs forlegger i London. Den navnløse forleggeren insisterer på at Wolfs novelle «Et eventyr på steppen» er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Men tilføyer hviskende og kryptisk: «Men hvis det nå likevel skulle vise seg å være sant, kan jeg bare si at De handlet utilgivelig slurvet. De burde ha siktet bedre. Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner.» Og videre: «Jeg kan forsikre Dem om at et bekjentskap med Mr. Wolf, i fall det skulle komme dit hen, ikke vill ha brakt dem annet enn skuffelse og ikke ville ha hatt den interessen De forgjeves tilskriver det.» Hva mener forleggeren? Hvorfor ønsker han livet av Wolf? Hvilke komplikasjoner og hvilke personer sikter han til? Og hvorfor er han så sikker på at jeg-personens ev. møte med Wolf bare ville bringe han skuffelser? Gjør det det? Hva er det egentlig med Alexander Wolf?

Så har vi Jelena Nikolajevna, «den lille sigøynersken Marina» (jeg er enig i at de to er en og samme person). Hvilken rolle spiller hun? Hun har hatt alle de tre sentrale mennene i fortellingen som elskere; drukkenbolten Vladimir Petrovitsj Voznesenskij, han som reddet Wolfs liv på steppen, Alexander Wolf selv og jeg-personen. Er hun en slags femme fatale, en beregnende kvinne med et underliggende motiv, en som spiller på sin sensualitet? Eller er hun en i datiden en fri og selvstendig kvinne som lever sitt liv slik hun selv ønsker? Jeg tror i hvert fall som deg, Piippokatta at hun bevisst oppsøker «vår» mann og innleder et forhold til ham. Møtet utenfor boksestadion var neppe tilfeldig. Og alle fire er eksil-russere som ad ulike veier har havnet i Paris.

Jeg må innrømme at jeg ikke har ofret jeg-personens liv etter siste side, en tanke. Men er det ikke fullt mulig at han havner i fengsel, ev. idømmes dødsstraff, etter det siste, det virkelige, mordet? Her kan han neppe påberope seg nødverge, som ved det første skuddet, om det hadde drept Wolf? Det er det som tynger han, selv om han juridisk sett sannsynligvis ville ha blitt frikjent.

Takk for påminnelsen om den forleggeren, og mange betimelige spørsmål. Kjekt å lese.
Forleggeren hevder å kjenne Wolf godt, men insisterer likevel på at han er engelskmann - merkelig. Er det no muffens der, eller viser det bare at alle har flere sider og at vi oppfører oss annerledes ut fra hvem vi møter? Det virker jo som han vet mye mer enn han avslører og han har åpenbart mye i mot forfatteren AW.

Jelena eller Lenotsjka som hun også kalles i boken forteller jo om at hun er blitt forgiftet av Wolfs nærhet, kanskje for lang tid, kanskje for alltid. Hun har sluttet å elske det hun elsket før og det som var viktig og fundamentalt har mistet sin verdi. At tanken på at hun kunne blir tvunget til noe eller holdt tilbake med en eller annen trussel (s. 110), får henne til å dra sin vei.
Det virker alvorlig. Så jeg sier som deg, hva er det med denne Alexander Wolf?

Fort å tenke at slike eksilmiljøer er relativt gjennomsiktige om man har interesse for dem, så kanskje er det noen som drar i tråder, eller alt er tilfeldig?

Er det andre som har tanker rundt dette?

Jeg funderte litt på denne forleggeren. Det er skudd i blinde, men kan han være mannen til kvinnen som wolf forlot til fordel for Jelena? Det kunne forklare bitterheten han føler mot wolf?
Og kan det være at forleggeren rett og slett prøver å bortforklare hvem Wolf er, for å hindre hovedpersonen vår i å lete etter ham?
«Nei, nei, det er ikke samme mann, det kan jeg garantere…for det ene er han engelsk og for det andre har han aldri reist verken hit eller dit. Bare glem ham. Det er ikke mannen du leter etter»
Samtidig som han vet bedre, og ikke klarer å la være å frese et sannhets ord

Syns det er flott med et skudd uansett, ikke sikker det er mulig å avgjøre hvorvidt det er i blinde heller. Dette er bittelitt som å spille «LA Noire», teste ut hypotesen og prøve å finne spor :)
Jeg har og vært innom tanken på Jelenas ektemann som døde plutselig, men den teorien var umulig.

Jo dypere vi graver, jo flere ubesvarte spørsmål!

Ja absolutt, Hufsamor, dine tanker om den hemmelighetsfulle forleggeren i London kan ha noe for seg. Det du skriver virker logisk. Vil du være snill å oppgi på hvilken side det står om kvinnen som Wolf forlot til fordel for Jelena. Boken er så tettpakket at jeg finner det ikke igjen.

Og Wolf – sannelig et mysterium. Mens forleggeren er dypt skuffet over at Wolf ikke ble drept på den russiske steppen, priser hans venn Voznesenskij seg lykkelig over at han overlevde. Under det første, tilfeldige (?) møtet med jeg-personen, ytrer han «Takk min venn for at du bommet en smule; på grunn av det er vi i live, alle sammen – både Marina (Jelena, Lenotsjka), Sasja (Alexander Wolf), kanskje jeg selv, også.» (side 41.)

Jeg begynner å forstå hvorfor romanen lanseres som en triller. Men «en eksistensiell triller»?

Side 107

Ah, dessverre. Jeg har lest den som e-bok, uten sidetall.
Lettvint på mange måter, men umulig å finne ting igjen og ingen sidetall å henvise til.
Men det står i forbindelse med at Jelena endelig forteller litt om forholdet til den mystiske eksen.

Takk til dere begge. Ja, jeg har lest disse sidene, flere ganger, men fant flere passasjer som skapte forvirring. Litt for omstendelig å gå inn på her. Men spennende tanke om dette skulle være forleggeren.

Enig, det er en spennende tanke, han har i alle fall god nok grunn til å hate Wolf, siden hun tok sitt liv og han mistet en han elsket så høyt.
Jeg skulle gjerne hørt mere om de passasjene, forstår deg om det blir mye å skrive og forklare, men bare vit at jeg lytter gjerne om du har lyst til å dele.

Fullt mulig jeg roter, men skal gjøre et forsøk :-).
Jeg kom i tvil om denne eks-elskeren Jelena forteller om, kunne være selveste Wolf. Det virker som han kjenner de russiske steppene (side 102) og den russiske borgerkrigen (side 104) godt. Han snakker mye om døden, om hvordan vi uunngåelig beveger oss mot den. Og dette spesielle om hans egen død: «For mange år siden, sa han, møtte jeg min død (…). Men som et resultat av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå.» (side 105)

Og det var noe du sa om hvordan Wolf hadde behandlet Jelena. Hun «forteller jo om at hun er blitt forgiftet av Wolfs nærhet, kanskje for lang tid, kanskje for alltid. Hun har sluttet å elske det hun elsket før og det som var viktig og fundamentalt har mistet sin verdi. At tanken på at hun kunne blir tvunget til noe eller holdt tilbake med en eller annen trussel (s. 110), får henne til å dra sin vei.»

Er det ikke samme mann Jelena snakker om fra side 100 til side 110? Det er noe med denne mannens personlighet som fikk meg til å tenke mer på Wolf enn den bleke londonforleggeren. Nei, dette begynner å bli forvirrende for meg. Kan noen hjelpe!

PS.: Nettopp da du postet dette, Piippokatta prøvde jeg å formulere en kommentar til ditt neste spørsmål :-))

Jeg tror helt sikkert at Jelena snakker om Wolf fra side 100 til 110, denne pianospilleren som allerede har en elskerinne.
Festen Jelena og denne mannen (Wolf) møtes på arrangeres av en 50 år gammel mann og hans 20 år yngre kone (som allerede er elskerinnen til Wolf).
Denne 50 år gamle verten, kan være forleggeren.
Når Wolf tar Jelena til elskerinne blir denne kvinnen så fra seg at hun tar gift, og i brevet hun etterlater seg til mannen (kanskje forleggeren) gir hun detaljer om forholdet, og vi får vite at han elsker henne høyt, hun skriver «Du som elsket meg så høyt, du må da forstå hva dette betyr.»
I så fall gir det også mening, det du påpekte tidligere, at forleggeren sier til jeg-personen at «Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner. Den enkelte andre han sikter til, kan være ham selv.
Det slår meg nå: Om Jelena på disse sidene forteller om Wolf, kan ikke Jelena og Marina være samme person. Marina treffer Wolf første gang på sykehuset, 3 uker etter at han ble skutt, da hun kommer sammen med Voznesenskij. Jelena treffer Wolf første gang på dette partyet.

Ser forøvrig fram til å høre dine tanker om mitt neste spørsmål :)

Enig. Wolf må være eks-elskeren Jelena snakker om på disse sidene. Takk for hjelpen med å plassere forleggeren. Ditt resonnement høres logisk.

Så var det Marina/Jelena da? Sies det eksplisitt at Jelena møter Wolf for første gang i dette selskapet? Selv om vi får det inntrykket.
Jeg oppfatter Jelena som en sammensatt person, en som har levd mange liv; en ung og sprelsk Marina (?), en amerikansk fru Armstrong, Lenotsjka og en gåtefull/sorgfull Jelena Nikolajevna. Magefølelsen sier meg at trekløveret Marina/Jelena, Alexander/Sasja og Voznesenskij er knyttet sammen.

På den annen side, Marina forlot sin elsker Voznesenskij, flyttet inn til Wolf, elsket han og var sammen med han i flere måneder (sidene 28-29). De må han kjent hverandre. Mens Jelena sier hun ble kjent med eks-elskeren (Wolf) i det omtalte selskapet, for et par år siden. Et alternativ er at hun vrir på sin livshistorie, et annet at Marina og Jelena ikke har noe med hverandre å gjøre.

Denne forfatteren gjør det sannelig ikke enkelt for sine lesere!

Skal vi se, nå er det mulig jeg rote også, men jeg lurer litt på om vi snakker litt forbi hverandre?

Jeg tro også at Jelenas tidligere elsker var wolf.
Men når Jelena forteller om wolf, og om hvordan de to ble sammen, så forteller Jelena at wolf hadde en elskerinne allerede. Wolf forlot denne elskerinnen til fordel for Jelena, og den forsmådde elskerinnen blir så fortvilet at hun tar livet sitt og skriver et avskjedsbrev til sin ektemann. Der forteller hun om affæren med wolf, at wolf har gjort det slutt, og at det er derfor hun avslutter livet.
Det er altså denne ektemannen, han som fikk brevet, han som wolf først bedro med kona hans og siden var årsak til at hun tok livet sitt, det er denne mannen jeg lurer på om kan være forleggeren.

Interessant.